Lamentations 3

RAB’bin gazap değneği altında acı çeken adam benim.

Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.

Beni güttü, Işıkta değil karanlıkta yürüttü.

Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.

Evet, dönüp dönüp bütün gün bana elini kaldırıyor.

Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.

Etimi, derimi yıprattı, kemiklerimi kırdı.

Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.

Beni kuşattı, Acı ve zahmetle sardı çevremi.

Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.

Çoktan ölmüş ölüler gibi Beni karanlıkta yaşattı.

På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.

Çevreme duvar çekti, dışarı çıkamıyorum, Zincirimi ağırlaştırdı.

Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.

Feryat edip yardım isteyince de Duama set çekiyor.

Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.

Yontma taşlarla yollarımı kesti, Dolaştırdı yollarımı.

Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.

Benim için O pusuya yatmış bir ayı, Gizlenmiş bir aslandır.

En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.

Yollarımı saptırdı, paraladı, Mahvetti beni.

Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.

Yayını gerdi, okunu savurmak için Beni nişangah olarak dikti.

Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.

Oklarını böbreklerime sapladı.

Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.

Halkımın önünde gülünç düştüm, Gün boyu alay konusu oldum türkülerine.

Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.

Beni acıya doyurdu, Bana doyasıya pelinsuyu içirdi.

Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.

Dişlerimi çakıl taşlarıyla kırdı, Kül içinde diz çöktürdü bana.

Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.

Esenlik yüzü görmedi canım, Mutluluğu unuttum.

Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,

Bu yüzden diyorum ki, “Dermanım tükendi, RAB’den umudum kesildi.”

og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.

Acımı, başıboşluğumu, Pelinotuyla ödü anımsa!

Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!

Hâlâ onları düşünmekte Ve sıkılmaktayım.

Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.

Ama şunu anımsadıkça umutlanıyorum:

Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:

RAB’bin sevgisi hiç tükenmez, Merhameti asla son bulmaz;

Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.

Her sabah tazelenir onlar, Sadakatin büyüktür.

Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.

“Benim payıma düşen RAB’dir” diyor canım, “Bu yüzden O’na umut bağlıyorum.”

Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.

RAB kendisini bekleyenler, O’nu arayan canlar için iyidir.

Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.

RAB’bin kurtarışını sessizce beklemek iyidir.

Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.

İnsan için boyunduruğu gençken taşımak iyidir.

Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,

RAB insana boyunduruk takınca, İnsan tek başına oturup susmalı;

at han sitter ene og tier, når han legger byrder på ham,

Umudunu kesmeden yere kapanmalı,

at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -

Kendisine vurana yanağını dönüp Utanca doymalı;

at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.

Çünkü Rab kimseyi sonsuza dek geri çevirmez.

For Herren forkaster ikke til evig tid,

Dert verse de, Büyük sevgisinden ötürü yine merhamet eder;

men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;

Çünkü isteyerek acı çektirmez, İnsanları üzmez.

for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.

Ülkedeki bütün tutsakları ayak altında ezmeyi,

Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,

Yüceler Yücesi’nin huzurunda insan hakkını saptırmayı,

bøier mannens rett for den Høiestes åsyn

Davasında insana haksızlık etmeyi Rab doğru bulmaz.

eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?

Rab buyurmadıkça kim bir şey söyler de yerine gelir?

Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?

İyilikler gibi felaketler de Yüceler Yücesi’nin ağzından çıkmıyor mu?

Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?

İnsan, yaşayan insan Niçin günahlarının cezasından yakınır?

Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!

Davranışlarımızı sınayıp gözden geçirelim, Yine RAB’be dönelim.

La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!

Ellerimizin yanısıra yüreklerimizi de göklerdeki Tanrı’ya açalım:

La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

“Biz karşı çıkıp başkaldırdık, Sen bağışlamadın.

Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.

Öfkeyle örtünüp bizi kovaladın, Acımadan öldürdün.

Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.

Dualar sana erişmesin diye Bulutları örtündün.

Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.

Uluslar arasında bizi pisliğe, süprüntüye çevirdin.

Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.

Düşmanlarımızın hepsi bizimle alay etti.

De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.

Dehşet ve çukur, kırgın ve yıkım çıktı önümüze.”

Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.

Kırılan halkım yüzünden Gözlerimden sel gibi yaşlar akıyor.

Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.

Durup dinmeden yaş boşanıyor gözümden,

Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,

RAB göklerden bakıp görünceye dek.

før Herrens øie ser ned fra himmelen.

Kentimdeki kızların halini gördükçe Yüreğim sızlıyor.

Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.

Boş yere bana düşman olanlar bir kuş gibi avladılar beni.

Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.

Beni sarnıca atıp öldürmek istediler, Üzerime taş attılar.

De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.

Sular başımdan aştı, “Tükendim” dedim.

Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.

Sarnıcın dibinden seni adınla çağırdım, ya RAB;

Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.

Sesimi, “Ahıma, çağrıma kulağını kapama!” dediğimi duydun.

Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!

Seni çağırınca yaklaşıp, “Korkma!” dedin.

Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!

Davamı sen savundun, ya Rab, Canımı kurtardın.

Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.

Bana yapılan haksızlığı gördün, ya RAB, Davamı sen gör.

Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!

Benden nasıl öç aldıklarını, Bana nasıl dolap çevirdiklerini gördün.

Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.

Aşağılamalarını, ya RAB, Çevirdikleri bütün dolapları, Bana saldıranların dediklerini, Gün boyu söylendiklerini duydun.

Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,

Aşağılamalarını, ya RAB, Çevirdikleri bütün dolapları, Bana saldıranların dediklerini, Gün boyu söylendiklerini duydun.

mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.

Oturup kalkışlarına bak, Alay konusu oldum türkülerine.

Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.

Yaptıklarının karşılığını ver, ya RAB.

Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.

İnat etmelerini sağla, Lanetin üzerlerinden eksilmesin.

Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.

Göklerinin altından öfkeyle kovala, yok et onları, ya RAB.

Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.