Psalms 78

En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!

Dinle, ey halkım, öğrettiklerimi, Kulak ver ağzımdan çıkan sözlere.

Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.

[] Özdeyişlerle söze başlayacağım, Eski sırları anlatacağım,

Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,

Duyduğumuzu, bildiğimizi, Atalarımızın bize anlattığını.

det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.

Torunlarından bunları gizlemeyeceğiz; RAB’bin övgüye değer işlerini, Gücünü, yaptığı harikaları Gelecek kuşağa duyuracağız.

Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,

RAB Yakup soyuna koşullar bildirdi, İsrail’e yasa koydu. Bunları çocuklarına öğretsinler diye Atalarımıza buyruk verdi.

forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn

Öyle ki, gelecek kuşak, yeni doğacak çocuklar bilsinler, Onlar da kendi çocuklarına anlatsınlar,

og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud

Tanrı’ya güven duysunlar, Tanrı’nın yaptıklarını unutmasınlar, O’nun buyruklarını yerine getirsinler;

og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

Ataları gibi inatçı, başkaldırıcı, Yüreği kararsız, Tanrı’ya sadakatsiz bir kuşak olmasınlar.

Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.

Oklarla, yaylarla kuşanmış Efrayimoğulları Savaş günü sırtlarını döndüler.

De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,

Tanrı’nın antlaşmasına uymadılar, O’nun yasasına göre yaşamayı reddettiler.

og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.

Unuttular O’nun işlerini, Kendilerine gösterdiği harikaları.

For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark.

[] Mısır’da, Soan bölgesinde Tanrı harikalar yapmıştı atalarının önünde.

Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.

[] Denizi yarıp geçirmişti onları, Bir duvar gibi ayakta tutmuştu suları.

Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.

[] Gündüz bulutla, Gece ateş ışığıyla onlara yol göstermişti.

Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.

[] Çölde kayaları yarmış, Sanki dipsiz kaynaklardan Onlara kana kana su içirmişti.

Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.

Kayadan akarsular fışkırtmış, Suları ırmak gibi akıtmıştı.

Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.

Ama onlar çölde Yüceler Yücesi’ne başkaldırarak Günah işlemeye devam ettiler.

Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.

[] Canlarının çektiği yiyeceği isteyerek İçlerinde Tanrı’yı denediler.

Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?

“Tanrı çölde sofra kurabilir mi?” diyerek, Tanrı’ya karşı konuştular.

Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?

“Bak, kayaya vurunca sular fışkırdı, Dereler taştı. Peki, ekmek de verebilir mi, Et sağlayabilir mi halkına?”

Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,

RAB bunu duyunca çok öfkelendi, Yakup’a ateş püskürdü, Öfkesi tırmandı İsrail’e karşı;

fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

Çünkü Tanrı’ya inanmıyorlardı, O’nun kurtarıcılığına güvenmiyorlardı.

Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.

Yine de RAB buyruk verdi bulutlara, Kapaklarını açtı göklerin;

Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.

[] Man yağdırdı onları beslemek için, Göksel tahıl verdi onlara.

Englebrød åt enhver; han sendte dem næring til mette.

Meleklerin ekmeğini yedi her biri, Doyasıya yiyecek gönderdi onlara.

Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.

Doğu rüzgarını estirdi göklerde, Gücüyle güney rüzgarına yol gösterdi.

Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,

Toz gibi et yağdırdı başlarına, Deniz kumu kadar kuş;

og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.

Ordugahlarının ortasına, Konakladıkları yerin çevresine düşürdü.

Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.

Yediler, tıka basa doydular, İsteklerini yerine getirdi Tanrı.

De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,

Ancak onlar isteklerine doymadan, Daha ağızları doluyken,

da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.

Tanrı’nın öfkesi parladı üzerlerine. En güçlülerini öldürdü, Yere serdi İsrail yiğitlerini.

Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.

Yine de günah işlemeye devam ettiler, O’nun harikalarına inanmadılar.

Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.

Bu yüzden Tanrı onların günlerini boşluk, Yıllarını dehşet içinde bitirdi.

Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud

Tanrı onları öldürdükçe O’na yönelmeye, İstekle O’nu yeniden aramaya başlıyorlardı.

og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.

Tanrı’nın kayaları olduğunu, Yüce Tanrı’nın kurtarıcıları olduğunu anımsıyorlardı.

Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.

Oysa ağızlarıyla O’na yaltaklanıyor, Dilleriyle yalan söylüyorlardı.

Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.

[] O’na yürekten bağlı değillerdi, Antlaşmasına sadık kalmadılar.

Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.

Yine de Tanrı sevecendi, Suçlarını bağışlıyor, onları yok etmiyordu; Çok kez öfkesini tuttu, Bütün gazabını göstermedi.

Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.

Onların yalnızca insan olduğunu anımsadı, Geçip giden, dönmeyen bir rüzgar gibi.

Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!

Çölde kaç kez O’na başkaldırdılar, Issız yerlerde O’nu gücendirdiler!

Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.

Defalarca denediler Tanrı’yı, İncittiler İsrail’in Kutsalı’nı.

De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,

Anımsamadılar O’nun güçlü elini, Kendilerini düşmandan kurtardığı günü,

han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.

Mısır’da gösterdiği belirtileri, Soan bölgesinde yaptığı şaşılası işleri.

Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.

[] Mısır’ın kanallarını kana çevirdi, Sularını içemediler.

Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.

[] [] Gönderdiği at sinekleri yedi halkı, Gönderdiği kurbağalar yok etti ülkeyi.

Og han gav gnageren deres grøde og gresshoppen deres høst.

[] Ekinlerini tırtıllara, Emeklerinin ürününü çekirgelere verdi.

Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.

[] Asmalarını doluyla, Yabanıl incir ağaçlarını iri dolu taneleriyle yok etti.

Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.

Büyükbaş hayvanlarını kırgına, Küçükbaş hayvanlarını yıldırıma teslim etti.

Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.

Üzerlerine kızgın öfkesini, Gazap, hışım, bela Ve bir alay kötülük meleği gönderdi.

Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.

Yol verdi öfkesine, Canlarını ölümden esirgemedi, Onları salgın hastalığın pençesine düşürdü.

Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.

[] Mısır’da bütün ilk doğanları, Ham’ın çadırlarında bütün ilk çocukları vurdu.

Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.

[] Kendi halkını davar gibi götürdü, Çölde onları bir sürü gibi güttü.

Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.

[] Onlara güvenlik içinde yol gösterdi, korkmadılar; Düşmanlarınıysa deniz yuttu.

Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.

[] Böylece onları kendi kutsal topraklarının sınırına, Sağ elinin kazandığı dağlık bölgeye getirdi.

Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.

[] Önlerinden ulusları kovdu, Mülk olarak topraklarını İsrail oymakları arasında bölüştürdü. Halkını konutlarına yerleştirdi.

Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.

[] Ama onlar yüce Tanrı’yı denediler, O’na başkaldırdılar, Koşullarına uymadılar.

De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.

Döneklik edip ataları gibi ihanet ettiler, Güvenilmez bir yay gibi bozuk çıktılar.

Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.

Puta taptıkları yerlerle O’nu kızdırdılar, Putlarıyla O’nu kıskandırdılar.

Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.

Tanrı bunları duyunca çok öfkelendi, İsrail’i büsbütün reddetti.

Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.

[] İnsanlar arasında kurduğu çadırı, Şilo’daki konutunu terk etti.

Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

[] Kudretini tutsaklığa, Görkemini düşman eline teslim etti.

Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.

Halkını kılıç önüne sürdü, Öfkesini kendi halkından çıkardı.

Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.

Gençlerini ateş yuttu, Kızlarına düğün türküsü söylenmez oldu.

Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål.

Kâhinleri kılıç altında öldü, Dul kadınları ağlayamadı.

Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.

O zaman Rab uykudan uyanır gibi, Şarabın rehavetinden ayılan bir yiğit gibi oldu.

Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.

Düşmanlarını püskürttü, Onları sonsuz utanca boğdu.

Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,

Tanrı Yusuf soyunu reddetti, Efrayim oymağını seçmedi;

men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.

Ancak Yahuda oymağını, Sevdiği Siyon Dağı’nı seçti.

Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.

Tapınağını doruklar gibi, Sonsuzluk için kurduğu yeryüzü gibi yaptı.

Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;

[] Kulu Davut’u seçti, Onu koyun ağılından aldı.

fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.

Halkı Yakup’u, kendi halkı İsrail’i gütmek için, Onu yavru kuzuların ardından getirdi.

Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.

Böylece Davut onlara dürüstçe çobanlık etti, Becerikli elleriyle onlara yol gösterdi.