Psalms 77

Til sangmesteren, for Jedutun; av Asaf; en salme.

Yüksek sesle Tanrı’ya yakarıyorum, Haykırıyorum beni duysun diye.

Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

Sıkıntılı günümde Rab’be yönelir, Gece hiç durmadan ellerimi açarım, Gönlüm avunmaz bir türlü.

På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

Tanrı’yı anımsayınca inlerim, Düşündükçe içim daralır. Sela

Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

Açık tutuyorsun göz kapaklarımı, Sıkıntıdan konuşamıyorum.

Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

Geçmiş günleri, Yıllar öncesini düşünüyorum.

Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

Gece ilahilerimi anacağım, Kendi kendimle konuşacağım, İnceden inceye soracağım:

Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

“Rab sonsuza dek mi bizi reddedecek? Lütfunu bir daha göstermeyecek mi?

Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

Sevgisi sonsuza dek mi yok oldu? Sözü geçerli değil mi artık?

Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

Tanrı unuttu mu acımayı? Sevecenliğinin yerini öfke mi aldı?” Sela

Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

Sonra kendi kendime, “İşte benim derdim bu!” dedim, “Yüceler Yücesi gücünü göstermiyor artık.”

Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

RAB’bin işlerini anacağım, Evet, geçmişteki harikalarını anacağım.

Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

Yaptıkları üzerinde derin derin düşüneceğim, Bütün işlerinin üzerinde dikkatle duracağım.

Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

Ey Tanrı, yolun kutsaldır! Hangi ilah Tanrı kadar uludur?

Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

Harikalar yaratan Tanrı sensin, Halklar arasında gücünü gösterdin.

Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

Güçlü bileğinle kendi halkını, Yakup ve Yusuf oğullarını kurtardın. Sela

Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.

Sular seni görünce, ey Tanrı, Sular seni görünce çalkalandı, Enginler titredi.

Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

Bulutlar suyunu boşalttı, Gökler gürledi, Her yanda okların uçuştu.

Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

Kasırgada gürleyişin duyuldu, Şimşekler dünyayı aydınlattı, Yer titreyip sarsıldı.

Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

Kendine denizde, Derin sularda yollar açtın, Ama ayak izlerin belli değildi.

Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent. Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.

Musa ve Harun’un eliyle Halkını bir sürü gibi güttün.