II Samuel 22

RAB, Davut’u bütün düşmanlarının ve Saul’un elinden kurtardığı gün Davut RAB’be şu ezgiyi okudu.

David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

Şöyle dedi: “RAB benim kayam, sığınağım, kurtarıcımdır,

Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,

Tanrım, kayamdır, O’na sığınırım, Kalkanım, güçlü kurtarıcım, Korunağım, sığınacak yerimdir. Kurtarıcım, zorbalıktan beni sen kurtarırsın!

min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.

Övgüye değer RAB’be seslenir, Kurtulurum düşmanlarımdan.

Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

Çünkü ölüm dalgaları beni kuşattı, Yıkım selleri bastı,

Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.

Ölüler diyarının bağları sardı, Ölüm tuzakları çıktı karşıma.

Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

Sıkıntı içinde RAB’be yakardım, Tanrım’a seslendim. Tapınağından sesimi duydu, Haykırışım kulaklarına ulaştı.

I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.

O zaman yeryüzü sarsılıp sallandı, Titreyip sarsıldı göklerin temelleri, Çünkü RAB öfkelenmişti.

Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.

Burnundan duman yükseldi, Ağzından kavurucu ateş Ve korlar fışkırdı.

Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

Kara buluta basarak Gökleri yarıp indi.

Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

Bir Keruv’a binip uçtu, Rüzgarın kanatları üstünde belirdi.

Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.

Karanlığı örtündü, Kara bulutları kendine çardak yaptı.

Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.

Varlığının parıltısından Korlar savruluyordu.

Frem av glansen foran ham brente gloende kull.

RAB göklerden gürledi, Duyurdu sesini Yüceler Yücesi.

Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.

Savurup oklarını düşmanlarını dağıttı, Şimşek çaktırarak onları şaşkına çevirdi.

Og han utsendte piler og spredte dem omkring - lyn og forvirret dem.

RAB’bin azarlamasından, Burnundan çıkan güçlü soluktan, Denizin dibi göründü, Yeryüzünün temelleri açığa çıktı.

Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.

RAB yukarıdan elini uzatıp tuttu, Çıkardı beni derin sulardan.

Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

Beni zorlu düşmanımdan, Benden nefret edenlerden kurtardı, Çünkü onlar benden daha güçlüydü.

Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

Felaket günümde karşıma dikildiler, Ama RAB bana destek oldu.

De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

Beni huzura kavuşturdu, Kurtardı, çünkü benden hoşnut kaldı.

Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

RAB doğruluğumun karşılığını verdi, Beni temiz ellerime göre ödüllendirdi.

Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

Çünkü RAB’bin yolunda yürüdüm, Tanrım’dan uzaklaşarak kötülük yapmadım.

For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;

O’nun bütün ilkelerini göz önünde tuttum, Kurallarından ayrılmadım.

for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,

O’nun önünde kusursuzdum, Suç işlemekten sakındım.

og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

Bu yüzden RAB beni doğruluğuma Ve gözünde pak yaşayışıma göre ödüllendirdi.

Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.

Sadık kuluna sadakat gösterir, Kusursuz olana kusursuz davranırsın.

Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,

Pak olanla pak olur, Eğriye eğri davranırsın.

mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.

Alçakgönüllüleri kurtarır, Gururluları gözler, gururunu kırarsın.

Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.

Ya RAB, ışığım sensin! Karanlığımı aydınlatırsın.

For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.

Desteğinle akıncılara saldırır, Seninle surları aşarım, Tanrım.

For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.

Tanrı’nın yolu kusursuzdur, RAB’bin sözü arıdır. O kendisine sığınan herkesin kalkanıdır.

Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

Var mı RAB’den başka tanrı? Tanrımız’dan başka kaya var mı?

For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?

Sığınağım Tanrı’dır, Yolumu doğru kılan O’dur.

Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.

[] Ayaklar verdi bana, geyiklerinki gibi, Doruklarda tutar beni.

Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.

Bana savaşmayı öğretti, Kollarımla tunç bir yayı gereyim diye.

Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

Bana zafer kalkanını bağışlarsın, Alçakgönüllülüğün beni yüceltir.

Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.

Bastığım yerleri genişletirsin, Burkulmaz bileklerim.

Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

Düşmanlarımı kovalayıp yok ettim, Hepsi yok olmadan geri dönmedim.

Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

Onları ezip yok ettim, kalkamaz oldular, Ayaklarımın altına serildiler.

Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.

Savaş için beni güçle donattın, Bana başkaldıranları önümde yere serdin.

Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

Düşmanlarımı kaçmak zorunda bıraktın, Benden nefret edenleri yok ettim.

Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.

Feryat ettiler, ama kurtaran çıkmadı; RAB’bi çağırdılar, ama O yanıt vermedi.

De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.

Yerin tozu gibi onları ezdim, Sokak çamuru gibi ayağımın altında çiğnedim.

Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.

Halkımın çekişmelerinden beni kurtardın, Uluslara önder olarak beni korudun, Tanımadığım halklar bana kulluk ediyor.

Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.

Yabancılar bana boyun eğiyor, Duyar duymaz sözümü dinliyorlar.

Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.

Yabancıların betleri benizleri attı, Titreyerek çıkıyorlar kalelerinden.

Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

RAB yaşıyor! Kayam’a övgüler olsun! Yücelsin kurtarıcım, Kayam Tanrım!

Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,

O’dur öcümü alan, Halkları bana bağımlı kılan.

den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

Düşmanlarımdan kurtarır, Başkaldıranlardan üstün kılar beni, Zorbaların elinden alır.

og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

[] Bunun için uluslar arasında sana şükredeceğim, ya RAB, Adını ilahilerle öveceğim.

Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.

RAB kralını büyük zaferlere ulaştırır, Meshettiği krala, Davut’a ve soyuna Sonsuza dek sevgi gösterir.”

Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.