II Samuel 22

David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

RAB, Davut’u bütün düşmanlarının ve Saul’un elinden kurtardığı gün Davut RAB’be şu ezgiyi okudu.

Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,

Şöyle dedi: “RAB benim kayam, sığınağım, kurtarıcımdır,

min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.

Tanrım, kayamdır, O’na sığınırım, Kalkanım, güçlü kurtarıcım, Korunağım, sığınacak yerimdir. Kurtarıcım, zorbalıktan beni sen kurtarırsın!

Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

Övgüye değer RAB’be seslenir, Kurtulurum düşmanlarımdan.

Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.

Çünkü ölüm dalgaları beni kuşattı, Yıkım selleri bastı,

Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

Ölüler diyarının bağları sardı, Ölüm tuzakları çıktı karşıma.

I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.

Sıkıntı içinde RAB’be yakardım, Tanrım’a seslendim. Tapınağından sesimi duydu, Haykırışım kulaklarına ulaştı.

Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.

O zaman yeryüzü sarsılıp sallandı, Titreyip sarsıldı göklerin temelleri, Çünkü RAB öfkelenmişti.

Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

Burnundan duman yükseldi, Ağzından kavurucu ateş Ve korlar fışkırdı.

Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

Kara buluta basarak Gökleri yarıp indi.

Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.

Bir Keruv’a binip uçtu, Rüzgarın kanatları üstünde belirdi.

Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.

Karanlığı örtündü, Kara bulutları kendine çardak yaptı.

Frem av glansen foran ham brente gloende kull.

Varlığının parıltısından Korlar savruluyordu.

Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.

RAB göklerden gürledi, Duyurdu sesini Yüceler Yücesi.

Og han utsendte piler og spredte dem omkring - lyn og forvirret dem.

Savurup oklarını düşmanlarını dağıttı, Şimşek çaktırarak onları şaşkına çevirdi.

Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.

RAB’bin azarlamasından, Burnundan çıkan güçlü soluktan, Denizin dibi göründü, Yeryüzünün temelleri açığa çıktı.

Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

RAB yukarıdan elini uzatıp tuttu, Çıkardı beni derin sulardan.

Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

Beni zorlu düşmanımdan, Benden nefret edenlerden kurtardı, Çünkü onlar benden daha güçlüydü.

De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

Felaket günümde karşıma dikildiler, Ama RAB bana destek oldu.

Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

Beni huzura kavuşturdu, Kurtardı, çünkü benden hoşnut kaldı.

Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

RAB doğruluğumun karşılığını verdi, Beni temiz ellerime göre ödüllendirdi.

For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;

Çünkü RAB’bin yolunda yürüdüm, Tanrım’dan uzaklaşarak kötülük yapmadım.

for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,

O’nun bütün ilkelerini göz önünde tuttum, Kurallarından ayrılmadım.

og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

O’nun önünde kusursuzdum, Suç işlemekten sakındım.

Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.

Bu yüzden RAB beni doğruluğuma Ve gözünde pak yaşayışıma göre ödüllendirdi.

Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,

Sadık kuluna sadakat gösterir, Kusursuz olana kusursuz davranırsın.

mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.

Pak olanla pak olur, Eğriye eğri davranırsın.

Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.

Alçakgönüllüleri kurtarır, Gururluları gözler, gururunu kırarsın.

For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.

Ya RAB, ışığım sensin! Karanlığımı aydınlatırsın.

For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.

Desteğinle akıncılara saldırır, Seninle surları aşarım, Tanrım.

Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

Tanrı’nın yolu kusursuzdur, RAB’bin sözü arıdır. O kendisine sığınan herkesin kalkanıdır.

For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?

Var mı RAB’den başka tanrı? Tanrımız’dan başka kaya var mı?

Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.

Sığınağım Tanrı’dır, Yolumu doğru kılan O’dur.

Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.

[] Ayaklar verdi bana, geyiklerinki gibi, Doruklarda tutar beni.

Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

Bana savaşmayı öğretti, Kollarımla tunç bir yayı gereyim diye.

Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.

Bana zafer kalkanını bağışlarsın, Alçakgönüllülüğün beni yüceltir.

Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

Bastığım yerleri genişletirsin, Burkulmaz bileklerim.

Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

Düşmanlarımı kovalayıp yok ettim, Hepsi yok olmadan geri dönmedim.

Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.

Onları ezip yok ettim, kalkamaz oldular, Ayaklarımın altına serildiler.

Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

Savaş için beni güçle donattın, Bana başkaldıranları önümde yere serdin.

Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.

Düşmanlarımı kaçmak zorunda bıraktın, Benden nefret edenleri yok ettim.

De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.

Feryat ettiler, ama kurtaran çıkmadı; RAB’bi çağırdılar, ama O yanıt vermedi.

Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.

Yerin tozu gibi onları ezdim, Sokak çamuru gibi ayağımın altında çiğnedim.

Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.

Halkımın çekişmelerinden beni kurtardın, Uluslara önder olarak beni korudun, Tanımadığım halklar bana kulluk ediyor.

Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.

Yabancılar bana boyun eğiyor, Duyar duymaz sözümü dinliyorlar.

Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

Yabancıların betleri benizleri attı, Titreyerek çıkıyorlar kalelerinden.

Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,

RAB yaşıyor! Kayam’a övgüler olsun! Yücelsin kurtarıcım, Kayam Tanrım!

den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

O’dur öcümü alan, Halkları bana bağımlı kılan.

og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

Düşmanlarımdan kurtarır, Başkaldıranlardan üstün kılar beni, Zorbaların elinden alır.

Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.

[] Bunun için uluslar arasında sana şükredeceğim, ya RAB, Adını ilahilerle öveceğim.

Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.

RAB kralını büyük zaferlere ulaştırır, Meshettiği krala, Davut’a ve soyuna Sonsuza dek sevgi gösterir.”