Job 39

¿CAZARÁS tú la presa para el león? ¿Y saciarás el hambre de los leoncillos,
Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,
Cuando están echados en las cuevas, Ó se están en sus guaridas para acechar?
når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?
¿Quién preparó al cuervo su alimento, Cuando sus pollos claman á Dios, Bullendo de un lado á otro por carecer de comida?
Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?
¿Sabes tú el tiempo en que paren las cabras monteses? ¿Ó miraste tú las ciervas cuando están pariendo?
Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
¿Contaste tú los meses de su preñez, Y sabes el tiempo cuando han de parir?
Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
Encórvanse, hacen salir sus hijos, Pasan sus dolores.
De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
Sus hijos están sanos, crecen con el pasto: Salen y no vuelven á ellas.
Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
¿Quién echó libre al asno montés, y quién soltó sus ataduras?
Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
Al cual yo puse casa en la soledad, Y sus moradas en lugares estériles.
det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
Búrlase de la multitud de la ciudad: No oye las voces del arriero.
Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
Lo oculto de los montes es su pasto, Y anda buscando todo lo que está verde.
Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
¿Querrá el unicornio servirte á ti, Ni quedar á tu pesebre?
Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
¿Atarás tú al unicornio con su coyunda para el surco? ¿Labrará los valles en pos de ti?
Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
¿Confiarás tú en él, por ser grande su fortaleza, Y le fiarás tu labor?
Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
¿Fiarás de él que te tornará tu simiente, Y que la allegará en tu era?
Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
¿Diste tú hermosas alas al pavo real, Ó alas y plumas al avestruz?
Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
El cual desampara en la tierra sus huevos, Y sobre el polvo los calienta,
Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
Y olvídase de que los pisará el pie, Y que los quebrará bestia del campo.
og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
Endurécese para con sus hijos, como si no fuesen suyos, No temiendo que su trabajo haya sido en vano:
Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
Porque le privó Dios de sabiduría, Y no le dió inteligencia.
For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
Luego que se levanta en alto, Búrlase del caballo y de su jinete.
Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
¿Diste tú al caballo la fortaleza? ¿Vestiste tú su cerviz de relincho?
Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
¿Le intimidarás tú como á alguna langosta? El resoplido de su nariz es formidable:
Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
Escarba la tierra, alégrase en su fuerza, Sale al encuentro de las armas:
Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
Hace burla del espanto, y no teme, Ni vuelve el rostro delante de la espada.
Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
Contra él suena la aljaba, El hierro de la lanza y de la pica:
Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
Y él con ímpetu y furor escarba la tierra, Sin importarle el sonido de la bocina;
Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
Antes como que dice entre los clarines: ¡Ea! Y desde lejos huele la batalla, el grito de los capitanes, y la vocería.
Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
¿Vuela el gavilán por tu industria, Y extiende hacia el mediodía sus alas?
Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
¿Se remonta el águila por tu mandamiento, Y pone en alto su nido? Ella habita y está en la piedra, En la cumbre del peñasco y de la roca. Desde allí acecha la comida: Sus ojos observan de muy lejos. Sus pollos chupan la sangre: Y donde hubiere cadáveres, allí está. Á más de eso respondió JEHOVÁ á Job y dijo: ¿Es sabiduría contender con el Omnipotente? El que disputa con Dios, responda á esto. Y respondió Job á JEHOVÁ, y dijo: He aquí que yo soy vil, ¿qué te responderé? Mi mano pongo sobre mi boca. Una vez hablé, y no responderé: Aun dos veces, mas no tornaré á hablar.
Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden? Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut. Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine. Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den. Og Herren blev ved å svare Job og sa: Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette! Da svarte Job Herren og sa: Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn. En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.