Job 39

Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

“Dağ keçilerinin ne zaman doğurduğunu biliyor musun? Geyiklerin yavruladığı zamanı sen mi gözlüyorsun?

når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

Sen mi sayıyorsun doğuruncaya dek geçirdikleri ayları? Doğurdukları zamanı biliyor musun?

Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

Çöküp yavrularını doğurur, Kurtulurlar sancılarından.

Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

Güçlenir, kırda büyür yavrular, Gider, bir daha dönmezler.

Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

“Kim yaban eşeğini başı boş gönderdi, Kim bağlarını çözdü?

De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

Yurt olarak ona bozkırı, Barınak olarak tuzlayı verdim.

Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

Kentteki kargaşaya güler o, Sürücünün bağırdığını duymaz.

Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

Otlamak için tepeleri dolaşır, Yeşillik arar.

det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

“Yaban öküzü sana kulluk etmek ister mi? Geceyi senin yemliğinin yanında geçirir mi?

Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

Sabanla yarık açsın diye ona bağ vurabilir misin? Arkanda, ovalarda tırmık çeker mi?

Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

Çok güçlü diye ona bel bağlayabilir misin? Ağır işini ona bırakabilir misin?

Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

Ekinini getireceğine, Buğdayını harman yerinde toplayacağına güvenir misin?

Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?

“Devekuşunun kanatları sevinçle dalgalanır, Ama leyleğin kanatları ve tüyleriyle kıyaslanamaz.

Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

Devekuşu yumurtalarını yere bırakır, Onları kumda ısıtır,

Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

Ayak altında ezilebileceklerini, Yabanıl hayvanlarca çiğnenebileceklerini düşünmez.

Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

Yavrularına sert davranır, kendinin değilmiş gibi, Çektiği zahmetin boşa gideceğine üzülmez.

Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

Çünkü Tanrı ona bilgelik bağışlamamış, Anlayıştan pay vermemiştir.

og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

Yine de koşmak için kabarınca Ata ve binicisine güler.

Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

“Sen mi ata güç verdin, Dalgalanan yeleyi boynuna giydirdin?

For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

Sen misin onu çekirge gibi sıçratan, Gururlu kişnemesiyle korku saçtıran?

Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

Ayakları toprağı şiddetle eşer, Gücünden ötürü sevinçle coşar, Savaşçının üstüne yürür.

Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

Korkuya güler, hiçbir şeyden yılmaz, Kılıç önünde geri adım atmaz.

Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

Ok kılıfı, parıldayan mızrak ve pala Üzerinde takırdar atın.

Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

Coşku ve heyecanla uzaklıkları yutar, Boru çalınca duramaz yerinde.

Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

Boru çaldıkça, ‘Hi!’ diye kişner, Savaş kokusunu, komutanların gürleyen sesini, Savaş çığlıklarını uzaklardan duyar.

Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

“Atmaca senin bilgeliğinle mi süzülüyor, Kanatlarını güneye doğru açıyor?

Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

Kartal senin buyruğunla mı yükseliyor, Yuvasını yükseklere kuruyor?

Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

Uçurum kenarlarında konaklıyor, Sivri kayalar onun kalesi.

Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

Oradan gözetliyor yiyeceğini, Gözleri avını uzaktan seçiyor.

Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden? Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut. Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine. Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den. Og Herren blev ved å svare Job og sa: Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette! Da svarte Job Herren og sa: Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn. En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.

[] Onun yavruları kanla beslenir, Leşler neredeyse, o da oradadır.”