Job 39

Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? or canst thou mark when the hinds do calve?

når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

Canst thou number the months that they fulfil? or knowest thou the time when they bring forth?

Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

They bow themselves, they bring forth their young ones, they cast out their sorrows.

Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

Their young ones are in good liking, they grow up with corn; they go forth, and return not unto them.

Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

Who hath sent out the wild ass free? or who hath loosed the bands of the wild ass?

De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

Whose house I have made the wilderness, and the barren land his dwellings.

Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

He scorneth the multitude of the city, neither regardeth he the crying of the driver.

Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

The range of the mountains is his pasture, and he searcheth after every green thing.

det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

Will the unicorn be willing to serve thee, or abide by thy crib?

Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

Canst thou bind the unicorn with his band in the furrow? or will he harrow the valleys after thee?

Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

Wilt thou trust him, because his strength is great? or wilt thou leave thy labour to him?

Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

Wilt thou believe him, that he will bring home thy seed, and gather it into thy barn?

Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?

Gavest thou the goodly wings unto the peacocks? or wings and feathers unto the ostrich?

Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

Which leaveth her eggs in the earth, and warmeth them in dust,

Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

And forgetteth that the foot may crush them, or that the wild beast may break them.

Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

She is hardened against her young ones, as though they were not hers: her labour is in vain without fear;

Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

Because God hath deprived her of wisdom, neither hath he imparted to her understanding.

og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

What time she lifteth up herself on high, she scorneth the horse and his rider.

Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

Hast thou given the horse strength? hast thou clothed his neck with thunder?

For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

Canst thou make him afraid as a grasshopper? the glory of his nostrils is terrible.

Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

He paweth in the valley, and rejoiceth in his strength: he goeth on to meet the armed men.

Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

He mocketh at fear, and is not affrighted; neither turneth he back from the sword.

Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

The quiver rattleth against him, the glittering spear and the shield.

Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

He swalloweth the ground with fierceness and rage: neither believeth he that it is the sound of the trumpet.

Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

He saith among the trumpets, Ha, ha; and he smelleth the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.

Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

Doth the hawk fly by thy wisdom, and stretch her wings toward the south?

Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

Doth the eagle mount up at thy command, and make her nest on high?

Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

She dwelleth and abideth on the rock, upon the crag of the rock, and the strong place.

Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

From thence she seeketh the prey, and her eyes behold afar off.

Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden? Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut. Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine. Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den. Og Herren blev ved å svare Job og sa: Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette! Da svarte Job Herren og sa: Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn. En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.

Her young ones also suck up blood: and where the slain are, there is she.