Job 39

Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

Sai tu quando le capre selvagge delle rocce figliano? Hai tu osservato quando le cerve partoriscono?

når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

Conti tu i mesi della lor pregnanza e sai tu il momento in cui debbono sgravarsi?

Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

S’accosciano, fanno i lor piccini, e son tosto liberate dalle loro doglie;

Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

i lor piccini si fanno forti, crescono all’aperto, se ne vanno, e non tornan più alle madri.

Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

Chi manda libero l’onàgro, e chi scioglie i legami all’asino salvatico,

De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

al quale ho dato per dimora il deserto, e la terra salata per abitazione?

Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

Egli si beffa del frastuono della città, e non ode grida di padrone.

Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

Batte le montagne della sua pastura, e va in traccia d’ogni filo di verde.

det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

Il bufalo vorrà egli servirti o passar la notte presso alla tua mangiatoia?

Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

Legherai tu il bufalo con una corda perché faccia il solco? erpicherà egli le valli dietro a te?

Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

Ti fiderai di lui perché la sua forza è grande? Lascerai a lui il tuo lavoro?

Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

Conterai su lui perché ti porti a casa la raccolta e ti ammonti il grano sull’aia?

Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?

Lo struzzo batte allegramente l’ali; ma le penne e le piume di lui son esse pietose?

Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

No, poich’egli abbandona sulla terra le proprie uova e le lascia scaldar sopra la sabbia.

Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

Egli dimentica che un piede le potrà schiacciare, e che le bestie dei campi le potran calpestare.

Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

Tratta duramente i suoi piccini, quasi non fosser suoi; la sua fatica sarà vana, ma ciò non lo turba,

Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

ché Iddio l’ha privato di sapienza, e non gli ha impartito intelligenza.

og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

Ma quando si leva e piglia lo slancio, si beffa del cavallo e di chi lo cavalca.

Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

Sei tu che dài al cavallo il coraggio? che gli vesti il collo d’una fremente criniera?

For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

Sei tu che lo fai saltar come la locusta? Il fiero suo nitrito incute spavento.

Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

Raspa la terra nella valle ed esulta della sua forza; si slancia incontro alle armi.

Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

Della paura si ride, non trema, non indietreggia davanti alla spada.

Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

Gli risuona addosso il turcasso, la folgorante lancia e il dardo.

Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

Con fremente furia divora la terra. Non sta più fermo quando suona la tromba.

Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

Com’ode lo squillo, dice: Aha! e fiuta da lontano la battaglia, la voce tonante dei capi, e il grido di guerra.

Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

E’ l’intelligenza tua che allo sparviere fa spiccare il volo e spiegar l’ali verso mezzogiorno?

Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

E’ forse al tuo comando che l’aquila si leva in alto e fa il suo nido nei luoghi elevati?

Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

Abita nelle rocce e vi pernotta; sta sulla punta delle rupi, sulle vette scoscese;

Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

di là spia la preda, e i suoi occhi miran lontano.

Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden? Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut. Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine. Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den. Og Herren blev ved å svare Job og sa: Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette! Da svarte Job Herren og sa: Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn. En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.

I suoi piccini s’abbeveran di sangue, e dove son de’ corpi morti, ivi ella si trova".