Job 41

E taea ranei a Rewiatana te kukume mai e koe ki te matau? te pehi ranei i tona arero ki te aho?

Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?

E whakanohoia ranei e koe he aho ki tona ihu? E pokaia ranei e koe tona kauae ki te matau?

Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.

E maha ranei ana inoi ki a koe? E korero ngawari ranei ia ki a koe?

Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.

E whakarite kawenata ranei ia ki a koe? e riro ai ia i a koe hei pononga oti tonu mai?

Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?

Ka rite ranei ia ki te manu hei mea takaro mau? E herea ranei ia e koe hei mea ma au kotiro?

Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.

E waiho ranei ia hei taonga hokohoko ma nga ropu tangata hi ika? E wehewehea atu ranei ma nga kaihokohoko?

Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.

E kapi ranei tona kiri i o tao? tona pane i nga wero ika?

De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.

Kia pa tou ringa ki a ia; maharatia te whawhai, a kei pena a mua.

Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.

Nana, he hori kau te manako ki a ia: e kore ranei tetahi e hinga noa ki te kite kau atu i a ia?

Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.

Kahore he tangata e maia rawa hei whakaoho i a ia: na ko wai e tu ki toku aroaro?

Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.

Ko wai te tangata nana te mea kua takoto wawe ki ahau, e whakautu ai ahau ki a ia? Ahakoa he aha te mea i raro i nga rangi, puta noa, naku katoa.

Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.

E kore e huna e ahau te korero mo ona wahi, mo tona kaha, mo te ataahua hoki o tona hanganga.

Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.

Ma wai e tihore a waho o tona kakahu? Ko wai e tae ki tana paraire rererua?

På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.

Ma wai e whakatuwhera nga tatau o tona mata? He wehi kei ona niho a taka noa.

Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.

Ko tana e whakamanamana ai ko ona unahi pakari; tutaki rawa pera i te hiri piri tonu.

Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.

Na, i te tata tonu o tetahi ki tetahi, e kore te hau e puta i waenga.

Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.

Piri tonu ratou ki a ratou ano; mau tonu, e kore ano e taea te wehe.

Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.

Ka tihe ia, ka kowha mai te marama; a ko te rite i ona kanohi kei nga kamo o te ata.

Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.

E puta ana mai i tona mangai he rama mura, mokowhiti ana nga koraahi.

Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.

Puta ana te paowa i ona pongaponga, me te mea no te kohua e koropupu ana, no te otaota e kaia ana.

Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.

Ngiha ana nga waro i tona ha, rere atu ana te mura i tona mangai.

På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.

Kei tona kaki te kaha e noho ana, e tuapa ana te pawera i tona aroaro.

Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.

Ko ona kikokiko tawerewere piri tonu: maro tonu ki runga ki a ia; e kore e taea te whakakorikori.

Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.

Pakari tonu tona ngakau ano he kamaka; ae ra, maro tonu ano ko to raro kohatu huri..

Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.

Ka whakarewa ia i a ia ki runga, ka wehi nga tangata nunui: na te pororaru ka porangi noa iho ratou.

Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.

Ki te whai tetahi i a ia ki te hoari, e kore e taea; ahakoa e te tao, e te pere, e te koikoi ranei.

Ki tona whakaaro he kakau witi te rino, he rakau popopopo te parahi.

E kore ia e tahuti i te pere: ki a ia ka meinga noatia nga kohatu o te kotaha hei papapa.

Kiia ake e ia nga patu hei papapa: e kataina ana e ia te huhu o te tao.

Ko raro ona e rite ana ki te kohatu koikoi: e wharikitia ana e ia a runga o te paru ano he patunga witi.

E meinga ana e ia te rire kia koropupu ano he kohua, me te moana kia rite ki te hinu.

E hangaia ana e ia he huarahi kia marama i muri i a ia; tera e maharatia he hina te moana.

I te whenua nei kahore he mea hei rite mona, he mea i hanga nei kahore ona wehi.

E titiro ana ia ki nga mea tiketike katoa: he kingi ia mo nga tama katoa a te whakapehapeha.