Job 39

Sai tu quando le capre selvagge delle rocce figliano? Hai tu osservato quando le cerve partoriscono?

Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

Conti tu i mesi della lor pregnanza e sai tu il momento in cui debbono sgravarsi?

når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

S’accosciano, fanno i lor piccini, e son tosto liberate dalle loro doglie;

Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

i lor piccini si fanno forti, crescono all’aperto, se ne vanno, e non tornan più alle madri.

Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

Chi manda libero l’onàgro, e chi scioglie i legami all’asino salvatico,

Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

al quale ho dato per dimora il deserto, e la terra salata per abitazione?

De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

Egli si beffa del frastuono della città, e non ode grida di padrone.

Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

Batte le montagne della sua pastura, e va in traccia d’ogni filo di verde.

Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

Il bufalo vorrà egli servirti o passar la notte presso alla tua mangiatoia?

det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

Legherai tu il bufalo con una corda perché faccia il solco? erpicherà egli le valli dietro a te?

Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

Ti fiderai di lui perché la sua forza è grande? Lascerai a lui il tuo lavoro?

Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

Conterai su lui perché ti porti a casa la raccolta e ti ammonti il grano sull’aia?

Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

Lo struzzo batte allegramente l’ali; ma le penne e le piume di lui son esse pietose?

Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?

No, poich’egli abbandona sulla terra le proprie uova e le lascia scaldar sopra la sabbia.

Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

Egli dimentica che un piede le potrà schiacciare, e che le bestie dei campi le potran calpestare.

Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

Tratta duramente i suoi piccini, quasi non fosser suoi; la sua fatica sarà vana, ma ciò non lo turba,

Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

ché Iddio l’ha privato di sapienza, e non gli ha impartito intelligenza.

Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

Ma quando si leva e piglia lo slancio, si beffa del cavallo e di chi lo cavalca.

og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

Sei tu che dài al cavallo il coraggio? che gli vesti il collo d’una fremente criniera?

Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

Sei tu che lo fai saltar come la locusta? Il fiero suo nitrito incute spavento.

For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

Raspa la terra nella valle ed esulta della sua forza; si slancia incontro alle armi.

Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

Della paura si ride, non trema, non indietreggia davanti alla spada.

Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

Gli risuona addosso il turcasso, la folgorante lancia e il dardo.

Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

Con fremente furia divora la terra. Non sta più fermo quando suona la tromba.

Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

Com’ode lo squillo, dice: Aha! e fiuta da lontano la battaglia, la voce tonante dei capi, e il grido di guerra.

Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

E’ l’intelligenza tua che allo sparviere fa spiccare il volo e spiegar l’ali verso mezzogiorno?

Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

E’ forse al tuo comando che l’aquila si leva in alto e fa il suo nido nei luoghi elevati?

Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

Abita nelle rocce e vi pernotta; sta sulla punta delle rupi, sulle vette scoscese;

Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

di là spia la preda, e i suoi occhi miran lontano.

Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

I suoi piccini s’abbeveran di sangue, e dove son de’ corpi morti, ivi ella si trova".

Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden? Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut. Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine. Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den. Og Herren blev ved å svare Job og sa: Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette! Da svarte Job Herren og sa: Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn. En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.