Job 41

Prenderai tu il coccodrillo all’amo? Gli assicurerai la lingua colla corda?

Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?

Gli passerai un giunco per le narici? Gli forerai le mascelle con l’uncino?

Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.

Ti rivolgerà egli molte supplicazioni? Ti dirà egli delle parole dolci?

Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.

Farà egli teco un patto perché tu lo prenda per sempre al tuo servizio?

Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?

Scherzerai tu con lui come fosse un uccello? L’attaccherai a un filo per divertir le tue ragazze?

Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.

Ne trafficheranno forse i pescatori? Lo spartiranno essi fra i negozianti?

Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.

Gli coprirai tu la pelle di dardi e la testa di ramponi?

De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.

Mettigli un po’ le mani addosso!… Ti ricorderai del combattimento e non ci tornerai!

Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.

Ecco, fallace è la speranza di chi l’assale; basta scorgerlo e s’è atterrati.

Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.

Nessuno è tanto ardito da provocarlo. E chi dunque oserà starmi a fronte?

Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.

Chi mi ha anticipato alcun che perch’io glielo debba rendere? Sotto tutti i cieli, ogni cosa è mia.

Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.

E non vo’ tacer delle sue membra, della sua gran forza, della bellezza della sua armatura.

Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.

Chi l’ha mai spogliato della sua corazza? Chi è penetrato fra la doppia fila de’ suoi denti?

På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.

Chi gli ha aperti i due battenti della gola? Intorno alla chiostra de’ suoi denti sta il terrore.

Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.

Superbe son le file de’ suoi scudi, strettamente uniti come da un sigillo.

Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.

Uno tocca l’altro, e tra loro non passa l’aria.

Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.

Sono saldati assieme, si tengono stretti, sono inseparabili.

Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.

I suoi starnuti dànno sprazzi di luce; i suoi occhi son come le palpebre dell’aurora.

Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.

Dalla sua bocca partono vampe, ne scappan fuori scintille di fuoco.

Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.

Dalle sue narici esce un fumo, come da una pignatta che bolla o da una caldaia.

Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.

L’alito suo accende i carboni, e una fiamma gli erompe dalla gola.

På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.

Nel suo collo risiede la forza, dinanzi a lui salta il terrore.

Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.

Compatte sono in lui le parti flosce della carne, gli stanno salde addosso, non si muovono.

Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.

Il suo cuore è duro come il sasso, duro come la macina di sotto.

Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.

Quando si rizza, tremano i più forti, e dalla paura son fuori di sé.

Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.

Invano lo si attacca con la spada; a nulla valgon lancia, giavellotto, corazza.

Il ferro è per lui come paglia; il rame, come legno tarlato.

La figlia dell’arco non lo mette in fuga; le pietre della fionda si mutano per lui in stoppia.

Stoppia gli par la mazza e si ride del fremer della lancia.

Il suo ventre è armato di punte acute, e lascia come tracce d’erpice sul fango.

Fa bollire l’abisso come una caldaia, del mare fa come un gran vaso da profumi.

Si lascia dietro una scia di luce; l’abisso par coperto di bianca chioma.

Non v’è sulla terra chi lo domi; è stato fatto per non aver paura.

Guarda in faccia tutto ciò ch’è eccelso, è re su tutte le belve più superbe".