Job 15

Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

Temanlı Elifaz şöyle yanıtladı:

Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?

“Bilge kişi boş sözlerle yanıtlar mı, Karnını doğu rüzgarıyla doldurur mu?

Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?

Boş sözlerle tartışır, Yararsız söylevler verir mi?

Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

Tanrı korkusunu bile ortadan kaldırıyor, Tanrı’nın huzurunda düşünmeyi engelliyorsun.

for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.

Çünkü suçun ağzını kışkırtıyor, Hilekârların diliyle konuşuyorsun.

Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

Kendi ağzın seni suçluyor, ben değil, Dudakların sana karşı tanıklık ediyor.

Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

“İlk doğan insan sen misin? Yoksa dağlardan önce mi var oldun?

Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?

Tanrı’nın sırrını mı dinledin de, Yalnız kendini bilge görüyorsun?

Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?

Senin bildiğin ne ki, biz bilmeyelim? Senin anladığın ne ki, bizde olmasın?

Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.

Bizde ak saçlı da yaşlı da var, Babandan bile yaşlı.

Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?

Az mı geliyor Tanrı’nın avutması sana, Söylediği yumuşak sözler?

Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -

Niçin yüreğin seni sürüklüyor, Gözlerin parıldıyor,

siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.

Tanrı’ya öfkeni gösteriyorsun, Ağzından böyle sözler dökülüyor?

Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?

“İnsan gerçekten temiz olabilir mi? Kadından doğan biri doğru olabilir mi?

Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,

Tanrı meleklerine güvenmiyorsa, Gökler bile O’nun gözünde temiz değilse,

langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann.

Haksızlığı su gibi içen İğrenç, bozuk insana mı güvenecek?

Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,

“Dinle beni, sana açıklayayım, Gördüğümü anlatayım,

det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,

Bilgelerin atalarından öğrenip bildirdiği, Gizlemediği gerçekleri;

til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.

O atalar ki, ülke yalnız onlara verilmişti, Aralarına henüz yabancı girmemişti.

En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.

Kötü insan yaşamı boyunca kıvranır, Zorbaya ayrılan yıllar sayılıdır.

Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.

Dehşet sesleri kulağından eksilmez, Esenlik içindeyken soyguncunun saldırısına uğrar.

Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

Karanlıktan kurtulabileceğine inanmaz, Kılıç onu gözler.

Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .

‘Nerede?’ diyerek ekmek ardınca dolaşır, Karanlık günün yanıbaşında olduğunu bilir.

Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,

Acı ve sıkıntı onu yıldırır, Savaşa hazır bir kral gibi onu yener.

fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

Çünkü Tanrı’ya el kaldırmış, Her Şeye Gücü Yeten’e meydan okumuş,

stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,

Kalın, yumrulu kalkanıyla O’na inatla saldırmıştı.

fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend

“Yüzü semirdiği, Göbeği yağ bağladığı halde,

og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.

Yıkılmış kentlerde, Taş yığınına dönmüş oturulmaz evlerde oturacak,

Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

Zengin olmayacak, serveti tükenecek, Malları ülkeye yayılmayacaktır.

Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans munns ånde.

Karanlıktan kaçamayacak, Filizlerini alev kurutacak, Tanrı’nın ağzından çıkan solukla yok olacaktır.

Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.

Boş şeye güvenerek kendini aldatmasın, Çünkü ödülü de boş olacaktır.

Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

Gününden önce işi tamamlanacak, Dalı yeşermeyecektir.

Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;

Asma gibi koruğunu dökecek, Zeytin ağacı gibi çiçeğini dağıtacaktır.

for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

Çünkü tanrısızlar sürüsü kısır olur, Rüşvetçilerin çadırlarını ateş yakıp yok eder.

De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.

[] Fesada gebe kalıp kötülük doğururlar, İçleri yalan doludur.”