Job 16

Da tok Job til orde og sa:

Eyüp şöyle yanıtladı:

Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

“Buna benzer çok şey duydum, Oysa siz avutmuyor, sıkıntı veriyorsunuz.

Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

Boş sözleriniz hiç sona ermeyecek mi? Nedir derdiniz, boyuna karşılık veriyorsunuz?

Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

Yerimde siz olsaydınız, Ben de sizin gibi konuşabilirdim; Size karşı güzel sözler dizer, Başımı sallayabilirdim.

jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.

Ağzımdan çıkan sözlerle yüreklendirir, Dudaklarımdan dökülen avutucu sözlerle yatıştırırdım sizi.

Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

“Konuşsam bile acım dinmez, Sussam ne değişir?

Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

Ey Tanrı, beni tükettin, Bütün ev halkımı dağıttın.

Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

Beni sıkıp buruşturdun, bana karşı tanık oldu bu; Zayıflığım kalkmış tanıklık ediyor bana karşı.

Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

Tanrı öfkeyle saldırıp parçalıyor beni, Dişlerini gıcırdatıyor bana, Düşmanım gözlerini üzerime dikiyor.

De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.

İnsanlar bana dudak büküyor, Aşağılayarak tokat atıyor, Birleşiyorlar bana karşı.

Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

Tanrı haksızlara teslim ediyor beni, Kötülerin kucağına atıyor.

Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

Ben rahat yaşıyordum, ama Tanrı paraladı beni, Boynumdan tutup yere çaldı. Beni hedef yaptı kendine.

Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

Okçuları beni kuşatıyor, Acımadan böbreklerimi deşiyor, Ödümü yerlere döküyor.

Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

Bedenimde gedik üstüne gedik açıyor, Dev gibi üzerime saldırıyor.

Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;

“Giymek için çul diktim, Gururumu ayak altına aldım.

mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

Ağlamaktan yüzüm kızardı, Gözlerimin altı morardı.

Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

Yine de ellerim şiddetten uzak, Duam içtendir.

Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!

“Ey toprak, kanımı örtme, Feryadım asla dinmesin.

Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

Daha şimdiden tanığım göklerde, Beni savunan yücelerdedir.

Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

Dostlarım benimle eğleniyor, Gözlerim Tanrı’ya yaş döküyor;

at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

Tanrı kendisiyle insan arasında İnsanoğluyla komşusu arasında hak arasın diye.

for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

“Çünkü birkaç yıl sonra, Dönüşü olmayan yolculuğa çıkacağım.