Job 14

Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

“İnsanı kadın doğurur, Günleri sayılı ve sıkıntı doludur.

Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

Çiçek gibi açıp solar, Gölge gibi gelip geçer.

Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

Gözlerini böyle birine mi dikiyorsun, Yargılamak için önüne çağırıyorsun?

Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

Kim temizi kirliden çıkarabilir? Hiç kimse!

Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

Madem insanın günleri belirlenmiş, Aylarının sayısı saptanmış, Sınır koymuşsun, öteye geçemez;

så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

Gözünü ondan ayır da, Çalışma saatini dolduran gündelikçi gibi rahat etsin.

For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

“Oysa bir ağaç için umut vardır, Kesilse, yeniden sürgün verir, Eksilmez filizleri.

om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

Kökü yerde kocasa, Kütüğü toprakta ölse bile,

så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

Su kokusu alır almaz filizlenir, Bir fidan gibi dal budak salar.

Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

İnsan ise ölüp yok olur, Son soluğunu verir ve her şey biter.

Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

Suyu akıp giden göl Ya da kuruyan ırmak nasıl çöle dönerse,

så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

İnsan da öyle, yatar, bir daha kalkmaz, Gökler yok oluncaya dek uyanmaz, Uyandırılmaz.

Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

“Keşke beni ölüler diyarına gizlesen, Öfken geçinceye dek saklasan, Bana bir süre versen de, beni sonra anımsasan.

Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

İnsan ölür de dirilir mi? Başka biri nöbetimi devralıncaya dek Savaş boyunca umutla beklerdim.

du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

Sen çağırırdın, ben yanıtlardım, Ellerinle yaptığın yaratığı özlerdin.

Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

O zaman adımlarımı sayar, Günahımın hesabını tutmazdın.

Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

İsyanımı torbaya koyup mühürler, Suçumu örterdin.

Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

“Ama dağın yıkılıp çöktüğü, Kayanın yerinden taşındığı,

som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

Suyun taşı aşındırdığı, Selin toprağı sürükleyip götürdüğü gibi, İnsanın umudunu yok ediyorsun.

du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

Onu hep yenersin, yok olup gider, Çehresini değiştirir, uzağa gönderirsin.

Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

Oğulları saygı görür, onun haberi olmaz, Aşağılanırlar, anlamaz.

Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

Ancak kendi canının acısını duyar, Yalnız kendisi için yas tutar.”