Job 27

Eyüp anlatmaya devam etti:

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

“Hakkımı elimden alan Tanrı’nın varlığı hakkı için, Bana acı çektiren Her Şeye Gücü Yeten’in hakkı için,

Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg

İçimde yaşam belirtisi olduğu sürece, Tanrı’nın soluğu burnumda olduğu sürece,

- for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese - :

Ağzımdan kötü söz çıkmayacak, Dilimden yalan dökülmeyecek.

Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.

Size asla hak vermeyecek, Son soluğumu verene dek suçsuz olduğumu söyleyeceğim.

Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.

Doğruluğuma sarılacak, onu bırakmayacağım, Yaşadığım sürece vicdanım beni suçlamayacak.

Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.

“Düşmanlarım kötüler gibi, Bana saldıranlar haksızlar gibi cezalandırılsın.

La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!

Tanrısız insanın umudu nedir Tanrı onu yok ettiğinde, canını aldığında?

For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?

Başına sıkıntı geldiğinde, Tanrı feryadını duyar mı?

Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?

Her Şeye Gücü Yeten’den zevk alır mı? Her zaman Tanrı’ya yakarır mı?

Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

“Tanrı’nın gücünü size öğreteceğim, Her Şeye Gücü Yeten’in tasarısını gizlemeyeceğim.

Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.

Aslında siz, hepiniz gördünüz bunu, Öyleyse ne diye boş boş konuşuyorsunuz?

I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?

“Kötünün Tanrı’dan alacağı pay, Zorbanın Her Şeye Gücü Yeten’den alacağı miras şudur:

Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:

Çocukları ne kadar çok olursa olsun, kılıçla öldürülecek, Soyu yeterince ekmek bulamayacaktır.

Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.

Sağ kalanlar hastalıktan ölüp gömülecek, Dul karıları ağlamayacaktır.

De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.

Kötü insan kum gibi gümüş yığsa, Yığınla giysi biriktirse,

Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,

Onun biriktirdiğini doğru insan giyecek, Gümüşü suçsuz paylaşacak.

så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.

Evini güve kozası gibi inşa eder, Bekçinin kurduğu çardak gibi.

Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.

Zengin olarak yatar, ama bu öyle sürmez, Gözlerini açtığında hepsi yok olup gitmiştir.

Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det er der ikke.

Dehşet onu sel gibi basar, Kasırga gece kapar götürür.

Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.

Doğu rüzgarı onu uçurup götürür, Yerinden silip süpürür.

Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.

Acımasızca üzerine eser, Elinden kaçmaya çalışırken.

Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.

Onunla alay ederek el çırpar, Yerinden ıslık çalar.”

Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.