Job 28

Gümüş maden ocağından elde edilir, Altını arıtmak için de bir yer vardır.

Sølvet har jo sin grube, og gullet, som renses, sitt finnested;

Demir topraktan çıkarılır, Bakırsa taştan.

jern hentes frem av jorden, og sten smeltes til kobber.

İnsan karanlığa son verir, Koyu karanlığın, ölüm gölgesinin taşlarını Son sınırına kadar araştırır.

De gjør ende på mørket, og inn i de innerste kroker gransker de stener som ligger i det sorte mørke;

Maden kuyusunu insanların oturduğu yerden uzakta açar, İnsan ayağının unuttuğu yerlerde, Herkesten uzak iplere sarılıp sallanır.

de bryter en sjakt langt borte fra menneskers bolig; der ferdes de glemt, dypt under menneskers føtter; der henger de og svever langt borte fra mennesker.

Ekmek topraktan çıkar, Toprağın altı ise yanmış, altüst olmuştur.

Av jorden kommer det brød; men inne i den blir alt veltet om som av ild.

Kayalarından laciverttaşı çıkar, Yüzeyi altın tozunu andırır.

Safiren har sin bolig i dens stener, og gullklumper finnes der.

Yırtıcı kuş yolu bilmez, Doğanın gözü onu görmemiştir.

Ingen rovfugl kjenner stien dit ned, og intet falkeøie har sett den;

Güçlü hayvanlar oraya ayak basmamış, Aslan oradan geçmemiştir.

stolte rovdyr har ikke trådt på den, ingen løve har skredet frem over den.

Madenci elini çakmak taşına uzatır, Dağları kökünden altüst eder.

På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av.

Kayaların içinden tüneller açar, Gözleri değerli ne varsa görür.

I berget sprenger de ganger, og allehånde kostelige ting får de se.

Irmakların kaynağını tıkar, Gizli olanı ışığa çıkarır.

De demmer for dryppet av vannårene og fører skjulte ting frem i lyset.

Ama bilgelik nerede bulunur? Aklın yeri neresi?

Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig?

İnsan onun değerini bilmez, Yaşayanlar diyarında ona rastlanmaz.

Intet menneske kjenner dens verd, og den finnes ikke i de levendes land.

Engin, “Bende değil” der, Deniz, “Yanımda değil.”

Dypet sier: I mig er den ikke, og havet sier: Den er ikke hos mig.

Onun bedeli saf altınla ödenmez, Değeri gümüşle ölçülmez.

Den kan ikke kjøpes for kostelig gull, og dens pris ikke opveies med sølv.

Ona Ofir altınıyla, değerli oniksle, Laciverttaşıyla değer biçilmez.

Den opveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir.

Ne altın ne cam onunla karşılaştırılabilir, Saf altın kaplara değişilmez.

Gull og glass kommer ikke op imot den, og en kan ikke bytte den til sig for kar av fint gull.

Yanında mercanla billurun sözü edilmez, Bilgeliğin değeri mücevherden üstündür.

Koraller og krystall kan ikke engang nevnes, og det å eie visdom er bedre enn perler.

Kûş topazı onunla denk sayılmaz, Saf altınla ona değer biçilmez.

Etiopias topas kommer ikke op imot den; den kan ikke opveies med det reneste gull.

Öyleyse bilgelik nereden geliyor? Aklın yeri neresi?

Hvor kommer da visdommen fra? Og hvor har forstanden sin bolig?

O bütün canlıların gözünden uzaktır, Gökte uçan kuşlardan bile saklıdır.

Den er dulgt for alle levendes øine, den er skjult for himmelens fugler;

Yıkım’la Ölüm: “Kulaklarımız ancak fısıltısını duydu” der.

avgrunnen og døden sier: Bare et frasagn om den er kommet oss for øre.

Onun yolunu Tanrı anlar, Yerini bilen O’dur.

Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig.

Çünkü O yeryüzünün uçlarına kadar bakar, Göklerin altındaki her şeyi görür.

For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han.

Rüzgara güç verdiği, Suları ölçtüğü,

Da han fastsatte vindens vekt og gav vannet dets mål,

Yağmura kural koyduğu, Yıldırıma yol açtığı zaman,

da han satte en lov for regnet og en vei for lynstrålen,

Bilgeliği görüp değerini biçti, Onu onaylayıp araştırdı.

da så han visdommen og åpenbarte den, da lot han den stå frem og utforsket den.

[] İnsana, “İşte Rab korkusu, bilgelik budur” dedi, “Kötülükten kaçınmak akıllılıktır.”

Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.