Proverbs 8

Hør, visdommen roper, og forstanden lar sin røst høre.

[] Bilgelik çağırıyor, Akıl sesini yükseltiyor.

Oppe på hauger ved veien står hun, der hvor stiene møtes;

Yol kenarındaki tepelerin başında, Yolların birleştiği yerde duruyor o.

ved siden av portene, ved byens utgang, i inngangen til portene roper hun høit:

Kentin girişinde, kapıların yanında, Sesini yükseltiyor:

Til eder, I menn, roper jeg, og min røst lyder til menneskenes barn.

“Ey insanlar, size sesleniyorum, Çağrım insan soyunadır!

Lær klokskap, I enfoldige, og lær forstand, I uforstandige!

Ey bön kişiler, ihtiyatlı olmayı öğrenin; Sağduyulu olmayı öğrenin, ey akılsızlar!

Hør! Om store ting taler jeg, og jeg oplater mine leber med rettvishet;

Söylediğim yetkin sözleri dinleyin, Ağzımı doğruları söylemek için açarım.

min tunge taler sannhet, og ugudelighet er en vederstyggelighet for mine leber.

Ağzım gerçeği duyurur, Çünkü dudaklarım kötülükten iğrenir.

Alle min munns ord er rette, det er intet falskt eller vrangt i dem.

Ağzımdan çıkan her söz doğrudur, Yoktur eğri ya da sapık olanı.

De er alle sammen likefremme for den forstandige og rette for dem som har funnet kunnskap.

Apaçıktır hepsi anlayana, Bilgiye erişen, doğruluğunu bilir onların.

Ta imot min tilrettevisning istedenfor sølv, og ta imot kunnskap fremfor utsøkt gull!

Gümüş yerine terbiyeyi, Saf altın yerine bilgiyi edinin.

For visdom er bedre enn perler, og ingen skatt kan lignes med den.

Çünkü bilgelik mücevherden değerlidir, Dilediğin hiçbir şey onunla kıyaslanamaz.

Jeg, visdommen, har klokskap i eie, og jeg forstår å finne kloke råd.

Ben bilgelik olarak ihtiyatı kendime konut edindim. Bilgi ve sağgörü bendedir.

Å frykte Herren er å hate ondt; stolthet og overmot, ond ferd og en falsk munn hater jeg.

RAB’den korkmak kötülükten nefret etmek demektir. Kibirden, küstahlıktan, Kötü yoldan, sapık ağızdan nefret ederim.

Mig tilhører råd og sann innsikt, jeg er forstand, mig hører styrke til.

Öğüt ve sağlam karar bana özgüdür. Akıl ve güç kaynağı benim.

Ved mig regjerer kongene, og ved mig fastsetter fyrstene hvad rett er.

Krallar sayemde egemenlik sürer, Hükümdarlar adil kurallar koyar.

Ved mig styrer herskerne og høvdingene, alle dommere på jorden.

Önderler, adaletle yöneten soylular Sayemde yönetirler.

Jeg elsker dem som elsker mig, og de som søker mig, skal finne mig.

Beni sevenleri ben de severim, Gayretle arayan beni bulur.

Hos mig er rikdom og ære, gammelt arvegods og rettferdighet.

Zenginlik ve onur, Kalıcı değerler ve bolluk bendedir.

Min frukt er bedre enn gull, ja det fineste gull, og den vinning jeg gir, er bedre enn utsøkt sølv.

Meyvem altından, saf altından, Ürünüm seçme gümüşten daha iyidir.

På rettferds vei vandrer jeg, midt på rettens stier;

Doğruluk yolunda, Adaletin izinden yürürüm.

derfor gir jeg dem som elsker mig, sann rikdom til arv og fyller deres forrådskammere.

Böylelikle, beni sevenleri servet sahibi yapar, Hazinelerini doldururum.

Herren skapte mig som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid.

[] RAB yaratma işine başladığında İlk beni yarattı,

Fra evighet er jeg blitt til, fra først av, før jorden var.

Dünya var olmadan önce, Ta başlangıçta, öncesizlikte yerimi aldım.

Da avgrunnene ennu ikke var til, blev jeg født, da der ennu ikke fantes kilder fylt med vann.

Enginler yokken, Suları bol pınarlar yokken doğdum ben.

Før fjellene blev senket ned, før haugene blev til, blev jeg født,

Dağlar daha oluşmadan, Tepeler belirmeden, RAB dünyayı, kırları Ve dünyadaki toprağın zerresini yaratmadan doğdum.

før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump.

Dağlar daha oluşmadan, Tepeler belirmeden, RAB dünyayı, kırları Ve dünyadaki toprağın zerresini yaratmadan doğdum.

Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving over avgrunnen.

RAB gökleri yerine koyduğunda oradaydım, Engin denizleri ufukla çevirdiğinde,

Da han festet skyene oventil, da han bandt avgrunnens kilder,

Bulutları oluşturduğunda, Denizin kaynaklarını güçlendirdiğinde,

da han satte grense for havet, så vannene ikke går lenger enn han byder, da han la jordens grunnvoller -

Sular buyruğundan öte geçmesinler diye Denize sınır çizdiğinde, Dünyanın temellerini pekiştirdiğinde,

da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag efter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn;

Baş mimar olarak O’nun yanındaydım. Gün be gün sevinçle dolup taştım, Huzurunda hep coştum.

jeg lekte på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.

O’nun dünyası mutluluğum, İnsanları sevincimdi.

Og nu, barn, hør på mig! Salige er de som følger mine veier.

Çocuklarım, şimdi beni dinleyin: Yolumu izleyenlere ne mutlu!

Hør på min tilrettevisning og bli vise og forakt den ikke!

Uyarılarımı dinleyin ve bilge kişiler olun, Görmezlikten gelmeyin onları.

Salig er det menneske som hører på mig, så han våker ved mine dører dag efter dag og vokter mine dørstolper.

Beni dinleyen, Her gün kapımı gözleyen, Kapımın eşiğinden ayrılmayan kişiye ne mutlu!

For den som finner mig, finner livet og får nåde hos Herren.

Çünkü beni bulan yaşam bulur Ve RAB’bin beğenisini kazanır.

Men den som ikke finner mig, skader sig selv; alle de som hater mig, elsker døden.

Beni gözardı edense kendine zarar verir, Benden nefret eden, ölümü seviyor demektir.”