Proverbs 9

Visdommen har bygget sitt hus, hun har hugget til sine syv stolper.

Bilgelik kendi evini yaptı, Yedi direğini yonttu.

Hun har slaktet sitt slaktefe, blandet sin vin og dekket sitt bord;

Hayvanlarını kesti, Şarabını hazırlayıp sofrasını kurdu.

hun har sendt ut sine piker, hun roper oppe fra byens høider:

Kentin en yüksek noktalarına gönderdiği Hizmetçileri aracılığıyla herkesi çağırıyor:

Den som er enfoldig, han vende sig hit! Til den som er uten forstand, sier hun:

“Kim safsa buraya gelsin” diyor. Sağduyudan yoksun olanlara da, “Gelin, yiyeceklerimi yiyin, Hazırladığım şaraptan için” diyor.

Kom, et av mitt brød og drikk av den vin jeg har blandet!

“Kim safsa buraya gelsin” diyor. Sağduyudan yoksun olanlara da, “Gelin, yiyeceklerimi yiyin, Hazırladığım şaraptan için” diyor.

Opgi eders uforstand, så skal I leve, og gå bent frem på forstandens vei!

“Saflığı bırakın da yaşayın, Aklın yolunu izleyin.

Den som refser en spotter, henter sig selv vanære, og den som viser en ugudelig til rette, får skam av det.

“Alaycıyı paylayan aşağılanmayı hak eder, Kötü kişiyi azarlayan hakarete uğrar.

Vis ikke spotteren til rette, forat han ikke skal hate dig! Vis den vise til rette, så skal han elske dig.

Alaycıyı azarlama, yoksa senden nefret eder. Bilge kişiyi azarlarsan, seni sever.

Lær den vise, så blir han ennu visere, lær den rettferdige, så går han frem i lærdom.

Bilge kişiyi eğitirsen Daha bilge olur, Doğru kişiye öğretirsen bilgisini artırır.

Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne den Hellige er forstand.

[] RAB korkusudur bilgeliğin temeli. Akıl Kutsal Olan’ı tanımaktır.

For ved mig skal dine dager bli mange, og leveår skal gis dig i rikt mål.

Benim sayemde günlerin çoğalacak, Ömrüne yıllar katılacak.

Er du vis, så er du vis til ditt eget gagn, og er du en spotter, skal du alene lide for det.

Bilgeysen, bilgeliğinin yararı sanadır, Alaycı olursan acısını yalnız sen çekersin.”

Dårskapen er en kåt kvinne, bare uforstand og uvitenhet.

Akılsız kadın yaygaracı Ve saftır, hiçbir şey bilmez.

Hun sitter foran døren til sitt hus på en trone på en høide i byen

Evinin kapısında, Kentin en yüksek yerinde bir iskemleye oturur; Yoldan geçenleri, Kendi yollarından gidenleri çağırmak için,

for å rope til dem som går forbi på veien, som vandrer bent frem på sine stier:

Evinin kapısında, Kentin en yüksek yerinde bir iskemleye oturur; Yoldan geçenleri, Kendi yollarından gidenleri çağırmak için,

Den som er enfoldig, han vende sig hit! Til den som er uten forstand, sier hun:

“Kim safsa buraya gelsin” der. Sağduyudan yoksun olanlara da,

Stjålet vann er søtt, og brød som etes i lønndom, smaker herlig.

“Çalıntı su tatlı, Gizlice yenen yemek lezzetlidir” der.

Men han vet ikke at der bor dødningene, at hennes gjester er i dødsrikets dyp.

Ne var ki, evine girenler ölüme gittiklerini, Ona konuk olanlar Ölüler diyarının dibine indiklerini bilmezler.