Psalms 69

(Til Sangmesteren. Til Liljerne. Af David.) Frels mig Gud, thi Vandene når mig til Sjælen,
Til sangmesteren; efter "Liljer"; av David.
jeg er sunket i bundløst Dynd, hvor der intet Fodfæste er, kommet i Vandenes Dyb, og Strømmen går over mig;
Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.
træt har jeg skreget mig, Struben brænder, mit Øje er mat af at bie på min Gud;
Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.
flere end mit Hoveds Hår er de, der hader mig uden Grund, mange er de, som vil mig til Livs, uden Skel er mig fjendske; hvad jeg ikke har ranet, skal jeg dog erstatte!
Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.
Gud, du kender min Dårskab, min Skyld er ej skjult for dig.
Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.
Lad mig ej bringe Skam over dem, som bier på dig, o Herre, Hærskarers HERRE, lad mig ej bringe Skændsel over dem der søger dig, Israels Gud!
Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.
Thi for din Skyld bærer jeg Spot, mit Åsyn dækkes af Skændsel;
La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!
fremmed er jeg for mine Brødre en Udlænding for min Moders Sønner.
For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.
Thi Nidkærhed for dit Hus har fortæret mig, Spotten mod dig er faldet på mig:
Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.
jeg spæged min Sjæl med Faste, og det blev mig til Spot;
For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.
i Sæk har jeg klædt mig, jeg blev dem et Mundheld.
Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.
De, der sidder i Porten, taler om mig, ved Drikkelagene synger de om mig.
Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.
Men jeg beder, HERRE, til dig i Nådens Tid, o Gud, i din store Miskundhed svare du mig!
De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.
Frels mig med din trofaste Hjælp fra Dyndet, at jeg ikke skal synke; red mig fra dem, der hader mig, fra Vandenes Dyb,
Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!
lad Strømmen ikke gå over mig; lad Dybet ikke sluge mig eller Brønden lukke sig over mig.
Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!
Svar mig, HERRE, thi god er din Nåde, vend dig til mig efter din store Barmhjertighed;
La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!
dit Åsyn skjule du ej for din Tjener, thi jeg er i Våde, skynd dig og svar mig;
Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!
kom til min Sjæl og løs den, fri mig for mine Fjenders Skyld!
Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!
Du ved, hvorledes jeg smædes og bærer Skam og Skændsel; du har Rede på alle mine Fjender.
Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!
Spot har ulægeligt knust mit Hjerte; jeg bied forgæves på Medynk, på Trøstere uden at finde;
Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.
de gav mig Malurt at spise og slukked min Tørst med Eddike.
Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.
Lad Bordet foran dem blive en Snare, deres Takofre blive en Fælde;
De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.
lad Øjnene slukkes, så Synet svigter, lad Lænderne altid vakle!
La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!
Din Vrede udøse du over dem din glødende Harme nå dem;
La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!
deres Teltlejr blive et Øde, og ingen bo i deres Telte!
Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!
Thi de forfølger den, du slog, og øger Smerten for dem, du såred.
Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!
Tilregn dem hver eneste Brøde lad dem ikke få Del i din Retfærd;
For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.
lad dem slettes af Livets Bog, ej optegnes blandt de retfærdige!
La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!
Men mig, som er arm og lidende, bjærge din Frelse, o Gud!
La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!
Jeg vil prise Guds Navn med Sang og ophøje ham med Tak;
Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!
det er mer for HERREN end Okser end Tyre med Horn og Klove!
Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,
Når de ydmyge ser det, glæder de sig; I, som søger Gud, eders Hjerte oplives!
og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.
Thi HERREN låner de fattige Øre, han agter ej fangne Venner ringe.
Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!
Himmel og Jord skal prise ham, Havet og alt, hvad der rører sig der;
For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.
thi Gud vil frelse Zion og opbygge Judas Byer; der skal de bo og tage det i Eje;
Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.
hans Tjeneres Afkom skal arve det, de, der elsker hans Navn, skal bo deri.
For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de skal bo der og eie dem, og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.