Job 29

addidit quoque Iob adsumens parabolam suam et dixit

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

quis mihi tribuat ut sim iuxta menses pristinos secundum dies quibus Deus custodiebat me

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

quando splendebat lucerna eius super caput meum et ad lumen eius ambulabam in tenebris

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

sicut fui in diebus adulescentiae meae quando secreto Deus erat in tabernaculo meo

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

quando erat Omnipotens mecum et in circuitu meo pueri mei

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

quando lavabam pedes meos butyro et petra fundebat mihi rivos olei

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

quando procedebam ad portam civitatis et in platea parabant cathedram mihi

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

videbant me iuvenes et abscondebantur et senes adsurgentes stabant

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

principes cessabant loqui et digitum superponebant ori suo

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

vocem suam cohibebant duces et lingua eorum gutturi suo adherebat

de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

auris audiens beatificabat me et oculus videns testimonium reddebat mihi

Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

quod liberassem pauperem vociferantem et pupillum cui non esset adiutor

For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

benedictio perituri super me veniebat et cor viduae consolatus sum

Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

iustitia indutus sum et vestivit me sicut vestimento et diademate iudicio meo

Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

oculus fui caeco et pes claudo

Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

pater eram pauperum et causam quam nesciebam diligentissime investigabam

En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

conterebam molas iniqui et de dentibus illius auferebam praedam

Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

dicebamque in nidulo meo moriar et sicut palma multiplicabo dies

Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

radix mea aperta est secus aquas et ros morabitur in messione mea

Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

gloria mea semper innovabitur et arcus meus in manu mea instaurabitur

Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

qui me audiebant expectabant sententiam et intenti tacebant ad consilium meum

Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

verbis meis addere nihil audebant et super illos stillabat eloquium meum

Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

expectabant me sicut pluviam et os suum aperiebant quasi ad imbrem serotinum

De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

si quando ridebam ad eos non credebant et lux vultus mei non cadebat in terram

Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

si voluissem ire ad eos sedebam primus cumque sederem quasi rex circumstante exercitu eram tamen maerentium consolator

Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.