Job 30

nunc autem derident me iuniores tempore quorum non dignabar patres ponere cum canibus gregis mei

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

quorum virtus manuum erat mihi pro nihilo et vita ipsa putabantur indigni

Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

egestate et fame steriles qui rodebant in solitudine squalentes calamitate et miseria

De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

et mandebant herbas et arborum cortices et radix iuniperorum erat cibus eorum

de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

qui de convallibus ista rapientes cum singula repperissent ad ea cum clamore currebant

Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

in desertis habitabant torrentium et in cavernis terrae vel super glaream

I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

qui inter huiuscemodi laetabantur et esse sub sentibus delicias conputabant

Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

filii stultorum et ignobilium et in terra penitus non parentes

barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

nunc in eorum canticum versus sum et factus sum eis proverbium

Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

abominantur me et longe fugiunt a me et faciem meam conspuere non verentur

De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

faretram enim suam aperuit et adflixit me et frenum posuit in os meum

for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

ad dexteram orientis calamitatis meae ilico surrexerunt pedes meos subverterunt et oppresserunt quasi fluctibus semitis suis

Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

dissipaverunt itinera mea insidiati sunt mihi et praevaluerunt et non fuit qui ferret auxilium

De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

quasi rupto muro et aperta ianua inruerunt super me et ad meas miserias devoluti sunt

Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

redactus sum in nihili abstulisti quasi ventus desiderium meum et velut nubes pertransiit salus mea

Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

nunc autem in memet ipso marcescit anima mea et possident me dies adflictionis

Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

nocte os meum perforatur doloribus et qui me comedunt non dormiunt

Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

in multitudine eorum consumitur vestimentum meum et quasi capitio tunicae sic cinxerunt me

Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

conparatus sum luto et adsimilatus favillae et cineri

Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

clamo ad te et non exaudis me sto et non respicis me

Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

mutatus es mihi in crudelem et in duritia manus tuae adversaris mihi

Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

elevasti me et quasi super ventum ponens elisisti me valide

Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

scio quia morti tradas me ubi constituta domus est omni viventi

for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

verumtamen non ad consumptionem eorum emittis manum tuam et si corruerint ipse salvabis

Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

flebam quondam super eum qui adflictus erat et conpatiebatur anima mea pauperi

Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

expectabam bona et venerunt mihi mala praestolabar lucem et eruperunt tenebrae

For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

interiora mea efferbuerunt absque ulla requie praevenerunt me dies adflictionis

Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

maerens incedebam sine furore consurgens in turba clamavi

Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

frater fui draconum et socius strutionum

Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

cutis mea denigrata est super me et ossa mea aruerunt prae caumate

Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

versa est in luctum cithara mea et organum meum in vocem flentium

Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.