Job 29

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

Eyüp yine anlatmaya başladı:

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

“Keşke geçen aylar geri gelseydi, Tanrı’nın beni kolladığı,

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

Kandilinin başımın üstünde parladığı, Işığıyla karanlıkta yürüdüğüm günler,

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

Keşke olgunluk günlerim geri gelseydi, Tanrı’nın çadırımı dostça koruduğu,

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

Her Şeye Gücü Yeten’in henüz benimle olduğu, Çocuklarımın çevremde bulunduğu,

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

Yollarımın sütle yıkandığı, Yanımdaki kayanın zeytinyağı akıttığı günler!

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

“Kent kapısına gidip Kürsümü meydana koyduğumda,

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

Gençler beni görüp gizlenir, Yaşlılar kalkıp ayakta dururlardı;

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

Önderler konuşmaktan çekinir, Elleriyle ağızlarını kaparlardı;

de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

Soyluların sesi kesilir, Dilleri damaklarına yapışırdı.

Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

Beni duyan kutlar, Beni gören överdi;

For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

Çünkü yardım isteyen yoksulu, Desteği olmayan öksüzü kurtarırdım.

Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

Ölmekte olanın hayır duasını alır, Dul kadının yüreğini sevinçten coştururdum.

Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

Doğruluğu giysi gibi giyindim, Adalet kaftanım ve sarığımdı sanki.

Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

Körlere göz, Topallara ayaktım.

En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

Yoksullara babalık eder, Garibin davasını üstlenirdim.

Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

Haksızın çenesini kırar, Avını dişlerinin arasından kapardım.

Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

“ ‘Son soluğumu yuvamda vereceğim’ diye düşünüyordum, ‘Günlerim kum taneleri kadar çok.

Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

Köküm sulara erişecek, Çiy geceyi dallarımda geçirecek.

Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

Aldığım övgüler tazelenecek, Elimdeki yay yenilenecek.’

Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

“İnsanlar beni saygıyla dinler, Öğüdümü sessizce beklerlerdi.

Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

Ben konuştuktan sonra onlar konuşmazdı, Sözlerim üzerlerine damlardı.

De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

Yağmuru beklercesine beni bekler, Son yağmurları içercesine sözlerimi içerlerdi.

Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

Kendilerine gülümsediğimde gözlerine inanmazlardı, Güler yüzlülüğüm onlara cesaret verirdi.

Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

Onların yolunu ben seçer, başlarında dururdum, Askerlerinin ortasında kral gibi otururdum, Yaslıları avutan biri gibiydim.