Job 30

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

“Ama şimdi, yaşı benden küçük olanlar Benimle alay etmekte, Oysa babalarını sürümün köpeklerinin Yanına koymaya tenezzül etmezdim.

Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

Çünkü güçleri tükenmişti, Bileklerinin gücü ne işime yarardı?

De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

Yoksulluktan, açlıktan bitkindiler, Akşam çölde, ıssız çorak yerlerde kök kemiriyorlardı.

de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

Çalılıklarda karapazı topluyor, Retem kökü yiyorlardı.

Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

Toplumdan kovuluyorlardı, İnsanlar hırsızmışlar gibi onlara bağırıyordu.

I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

Korkunç vadilerde, yerdeki deliklerde, Kaya kovuklarında yaşıyorlardı.

Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

Çalıların arasında anırır, Çalı altında birbirine sokulurlardı.

barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

Aptalların, adı sanı belirsiz insanların çocuklarıydılar, Ülkeden kovulmuşlardı.

Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

“Şimdiyse destan oldum dillerine, Ağızlarına doladılar beni.

De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Benden tiksiniyor, uzak duruyorlar, Yüzüme tükürmekten çekinmiyorlar.

for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

Tanrı ipimi çözüp beni alçalttığı için Dizginsiz davranmaya başladılar bana.

Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

Sağımdaki ayak takımı üzerime yürüyor, Ayaklarımı kaydırıyor, Bana karşı rampalar kuruyorlar.

De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

Yolumu kesiyor, Kimseden yardım görmeden Beni yok etmeye çalışıyorlar.

Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

Koca bir gedikten girer gibi ilerliyor, Yıkıntılar arasından üzerime yuvarlanıyorlar.

Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

Dehşet çöktü üzerime, Onurum rüzgara kapılmış gibi uçtu, Mutluluğum bulut gibi geçip gitti.

Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

“Şimdi tükeniyorum, Acı günler beni ele geçirdi.

Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

Geceleri kemiklerim sızlıyor, Beni kemiren acılar hiç durmuyor.

Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

Tanrı’nın şiddeti Üzerimdeki giysiye dönüştü, Gömleğimin yakası gibi beni sıkıyor.

Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

Beni çamura fırlattı, Toza, küle döndüm.

Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

“Sana yakarıyorum, ama yanıt vermiyorsun, Ayağa kalktığımda gözünü bana dikiyorsun.

Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Bana acımasız davranıyor, Bileğinin gücüyle beni eziyorsun.

Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Beni kaldırıp rüzgara bindiriyorsun, Fırtınanın içinde darma duman ediyorsun.

for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

Biliyorum, beni ölüme, Bütün canlıların toplanacağı yere götüreceksin.

Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

“Kuşkusuz düşenin dostu olmaz, Felakete uğrayıp yardım istediğinde.

Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Sıkıntıya düşenler için ağlamaz mıydım? Yoksullar için üzülmez miydim?

For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

Ama ben iyilik beklerken kötülük geldi, Işık umarken karanlık geldi.

Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

İçim kaynıyor, rahatım yok, Önümde acı günler var.

Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Yaslı yaslı dolaşıyorum, güneş yok, Topluluk içinde kalkıp feryat ediyorum.

Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

Çakallarla kardeş, Baykuşlarla arkadaş oldum.

Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

Derim karardı, soyuluyor, Kemiklerim ateşten yanıyor.

Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

Lirimin sesi yas feryadına, Neyimin sesi ağlayanların sesine döndü.