Job 28

Sølvet har jo sin grube, og gullet, som renses, sitt finnested;

Gümüş maden ocağından elde edilir, Altını arıtmak için de bir yer vardır.

jern hentes frem av jorden, og sten smeltes til kobber.

Demir topraktan çıkarılır, Bakırsa taştan.

De gjør ende på mørket, og inn i de innerste kroker gransker de stener som ligger i det sorte mørke;

İnsan karanlığa son verir, Koyu karanlığın, ölüm gölgesinin taşlarını Son sınırına kadar araştırır.

de bryter en sjakt langt borte fra menneskers bolig; der ferdes de glemt, dypt under menneskers føtter; der henger de og svever langt borte fra mennesker.

Maden kuyusunu insanların oturduğu yerden uzakta açar, İnsan ayağının unuttuğu yerlerde, Herkesten uzak iplere sarılıp sallanır.

Av jorden kommer det brød; men inne i den blir alt veltet om som av ild.

Ekmek topraktan çıkar, Toprağın altı ise yanmış, altüst olmuştur.

Safiren har sin bolig i dens stener, og gullklumper finnes der.

Kayalarından laciverttaşı çıkar, Yüzeyi altın tozunu andırır.

Ingen rovfugl kjenner stien dit ned, og intet falkeøie har sett den;

Yırtıcı kuş yolu bilmez, Doğanın gözü onu görmemiştir.

stolte rovdyr har ikke trådt på den, ingen løve har skredet frem over den.

Güçlü hayvanlar oraya ayak basmamış, Aslan oradan geçmemiştir.

På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av.

Madenci elini çakmak taşına uzatır, Dağları kökünden altüst eder.

I berget sprenger de ganger, og allehånde kostelige ting får de se.

Kayaların içinden tüneller açar, Gözleri değerli ne varsa görür.

De demmer for dryppet av vannårene og fører skjulte ting frem i lyset.

Irmakların kaynağını tıkar, Gizli olanı ışığa çıkarır.

Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig?

Ama bilgelik nerede bulunur? Aklın yeri neresi?

Intet menneske kjenner dens verd, og den finnes ikke i de levendes land.

İnsan onun değerini bilmez, Yaşayanlar diyarında ona rastlanmaz.

Dypet sier: I mig er den ikke, og havet sier: Den er ikke hos mig.

Engin, “Bende değil” der, Deniz, “Yanımda değil.”

Den kan ikke kjøpes for kostelig gull, og dens pris ikke opveies med sølv.

Onun bedeli saf altınla ödenmez, Değeri gümüşle ölçülmez.

Den opveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir.

Ona Ofir altınıyla, değerli oniksle, Laciverttaşıyla değer biçilmez.

Gull og glass kommer ikke op imot den, og en kan ikke bytte den til sig for kar av fint gull.

Ne altın ne cam onunla karşılaştırılabilir, Saf altın kaplara değişilmez.

Koraller og krystall kan ikke engang nevnes, og det å eie visdom er bedre enn perler.

Yanında mercanla billurun sözü edilmez, Bilgeliğin değeri mücevherden üstündür.

Etiopias topas kommer ikke op imot den; den kan ikke opveies med det reneste gull.

Kûş topazı onunla denk sayılmaz, Saf altınla ona değer biçilmez.

Hvor kommer da visdommen fra? Og hvor har forstanden sin bolig?

Öyleyse bilgelik nereden geliyor? Aklın yeri neresi?

Den er dulgt for alle levendes øine, den er skjult for himmelens fugler;

O bütün canlıların gözünden uzaktır, Gökte uçan kuşlardan bile saklıdır.

avgrunnen og døden sier: Bare et frasagn om den er kommet oss for øre.

Yıkım’la Ölüm: “Kulaklarımız ancak fısıltısını duydu” der.

Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig.

Onun yolunu Tanrı anlar, Yerini bilen O’dur.

For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han.

Çünkü O yeryüzünün uçlarına kadar bakar, Göklerin altındaki her şeyi görür.

Da han fastsatte vindens vekt og gav vannet dets mål,

Rüzgara güç verdiği, Suları ölçtüğü,

da han satte en lov for regnet og en vei for lynstrålen,

Yağmura kural koyduğu, Yıldırıma yol açtığı zaman,

da så han visdommen og åpenbarte den, da lot han den stå frem og utforsket den.

Bilgeliği görüp değerini biçti, Onu onaylayıp araştırdı.

Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.

[] İnsana, “İşte Rab korkusu, bilgelik budur” dedi, “Kötülükten kaçınmak akıllılıktır.”