Psalms 104

RAB’be övgüler sun, ey gönlüm! Ya RAB Tanrım, ne ulusun! Görkem ve yücelik kuşanmışsın,

Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

Bir kaftana bürünür gibi ışığa bürünmüşsün. Gökleri bir çadır gibi geren,

Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

Evini yukarıdaki sular üzerine kuran, Bulutları kendine savaş arabası yapan, Rüzgarın kanatları üzerinde gezen,

han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

[] Rüzgarları kendine haberci, Yıldırımları hizmetkâr eden sensin.

Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

Yeryüzünü temeller üzerine kurdun, Asla sarsılmasın diye.

Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

Engini ona bir giysi gibi giydirdin, Sular dağların üzerinde durdu.

Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

Sen kükreyince sular kaçtı, Göğü gürletince hemen çekildi.

For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

Dağları aşıp derelere aktı, Onlar için belirlediğin yerlere doğru.

De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

Bir sınır koydun önlerine, Geçmesinler, gelip yeryüzünü bir daha kaplamasınlar diye.

En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

Vadilerde fışkırttığın pınarlar, Dağların arasından akar.

Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

Bütün kır hayvanlarını suvarır, Yaban eşeklerinin susuzluğunu giderirler.

De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

Kuşlar yanlarında yuva kurar, Dalların arasında ötüşürler.

Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

Gökteki evinden dağları sularsın, Yeryüzü işlerinin meyvesine doyar.

Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

Hayvanlar için ot, İnsanların yararı için bitkiler yetiştirirsin; İnsanlar ekmeğini topraktan çıkarsın diye,

Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

Yüreklerini sevindiren şarabı, Yüzlerini güldüren zeytinyağını, Güçlerini artıran ekmeği hep sen verirsin.

Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

RAB’bin ağaçları, Kendi diktiği Lübnan sedirleri suya doyar.

Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

Kuşlar orada yuva yapar, Leyleğin evi ise çamlardadır.

der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

Yüksek dağlar dağ keçilerinin uğrağı, Kayalar kaya tavşanlarının sığınağıdır.

De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

Mevsimleri göstersin diye ayı, Batacağı zamanı bilen güneşi yarattın.

Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

Karartırsın ortalığı, gece olur, Başlar kıpırdamaya orman hayvanları.

Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

Genç aslan av peşinde kükrer, Tanrı’dan yiyecek ister.

De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

Güneş doğunca İnlerine çekilir, yatarlar.

Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

İnsan işine gider, Akşama dek çalışmak için.

Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

Ya RAB, ne çok eserin var! Hepsini bilgece yaptın; Yeryüzü yarattıklarınla dolu.

Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

İşte uçsuz bucaksız denizler, İçinde kaynaşan sayısız canlılar, Büyük küçük yaratıklar.

Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

Orada gemiler dolaşır, İçinde oynaşsın diye yarattığın Livyatan da orada.

Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.

Hepsi seni bekliyor, Yiyeceklerini zamanında veresin diye.

Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

Sen verince onlar toplar, Sen elini açınca onlar iyiliğe doyar.

Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

Yüzünü gizleyince dehşete kapılırlar, Soluklarını kesince ölüp toprak olurlar.

Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

Ruhun’u gönderince var olurlar, Yeryüzüne yeni yaşam verirsin.

Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

RAB’bin görkemi sonsuza dek sürsün! Sevinsin RAB yaptıklarıyla!

Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

O bakınca yeryüzü titrer, O dokununca dağlar tüter.

Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

Ömrümce RAB’be ezgiler söyleyecek, Var oldukça Tanrım’ı ilahilerle öveceğim.

Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

Düşüncem O’na hoş görünsün, Sevincim RAB olsun!

Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

Tükensin dünyadaki günahlılar, Yok olsun artık kötüler! RAB’be övgüler sun, ey gönlüm! RAB’be övgüler sunun!

Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!