Proverbs 5

Oğlum, bilgeliğime dikkat et, Akıllıca sözlerime kulak ver.

Min sønn! Akt på min visdom, bøi ditt øre til min forstand,

Böylelikle her zaman sağgörülü olur, Dudaklarınla bilgiyi korursun.

så du kan gjemme kloke råd og dine leber bevare kunnskap!

Zina eden kadının bal damlar dudaklarından, Ağzı daha yumuşaktır zeytinyağından.

For en fremmed kvinnes leber drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge;

Ama sonu pelinotu kadar acı, İki ağızlı kılıç kadar keskindir.

men til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd.

Ayakları ölüme gider, Adımları ölüler diyarına ulaşır.

Hennes føtter går nedover til døden; hennes skritt fører like til dødsriket.

Yaşama giden yolu hiç düşünmez, Yolları dolaşıktır, ama farkında değil.

På livets sti vil hun ikke vandre; hennes veier går hit og dit, uten at hun vet det.

Oğlum, şimdi beni dinle, Ağzımdan çıkan sözlerden ayrılma.

Så hør nu på mig, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!

Öyle kadınlardan uzak dur, Yaklaşma evinin kapısına.

La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær til døren på hennes hus,

Yoksa onurunu başkalarına, Yıllarını bir gaddara kaptırırsın.

forat du ikke skal gi andre din pryd og en grusom herre dine år,

Varını yoğunu yer bitirir yabancılar, Emeğin başka birinin evini bayındır kılar.

forat ikke fremmede skal mettes av din eiendom, og frukten av din møie komme i en annen manns hus,

Ah çekip inlersin ömrünün son günlerinde, Etin, bedenin tükendiğinde.

så du må stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort,

“Eğitilmekten neden bu kadar nefret ettim, Yüreğim uyarıları neden önemsemedi?” dersin.

Og du må si: Hvorledes har jeg kunnet hate tukt, og hvorledes har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning,

“Öğretmenlerimin sözünü dinlemedim, Beni eğitenlere kulak vermedim.

så jeg ikke hørte på dem som lærte mig, og ikke bøide mitt øre til dem som veiledet mig!

Halkın ve topluluğun arasında Tam bir yıkımın eşiğine gelmişim.”

Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i forsamlingen og menigheten.

Suyu kendi sarnıcından, Kendi kuyunun kaynağından iç.

Drikk av din egen brønn, drikk rinnende vann av din egen kilde!

Pınarların sokakları, Akarsuların meydanları mı sulamalı?

Skulde vel dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker på torvene?

Yalnız senin olsun onlar, Paylaşma yabancılarla.

La dem være for dig alene og ikke for fremmede sammen med dig!

Çeşmen bereketli olsun Ve gençken evlendiğin karınla mutlu ol.

Din kilde være velsignet, gled dig i din ungdoms hustru!

Sevimli bir geyik, zarif bir ceylan gibi, Hep seni doyursun memeleri. Aşkıyla sürekli coş.

Den elskelige hind og den yndefulle stengjet! Hennes barm kvege dig til enhver tid, av hennes kjærlighet være du alltid drukken!

Oğlum, neden ahlaksız bir kadınla coşasın, Neden başka birinin karısını koynuna alasın?

Hvorfor, min sønn, skulde du da være drukken av attrå efter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm?

RAB insanın tuttuğu yolu gözler, Attığı her adımı denetler.

For en manns veier ligger åpne for Herrens øine, og Herren jevner alle hans stier.

Kötü kişiyi kendi suçları ele verecek, Günahının kemendi kıskıvrak bağlayacak onu.

Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han holdes fast i sin egen synds snarer.

Aşırı ahmaklığı onu yoldan çıkaracak, Terbiyeyi umursamadığı için ölecek.

Han må dø, fordi han ikke lot sig tukte, og for sin store dårskaps skyld tumler han og faller.