Job 30

“Ama şimdi, yaşı benden küçük olanlar Benimle alay etmekte, Oysa babalarını sürümün köpeklerinin Yanına koymaya tenezzül etmezdim.

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

Çünkü güçleri tükenmişti, Bileklerinin gücü ne işime yarardı?

Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

Yoksulluktan, açlıktan bitkindiler, Akşam çölde, ıssız çorak yerlerde kök kemiriyorlardı.

De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

Çalılıklarda karapazı topluyor, Retem kökü yiyorlardı.

de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

Toplumdan kovuluyorlardı, İnsanlar hırsızmışlar gibi onlara bağırıyordu.

Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

Korkunç vadilerde, yerdeki deliklerde, Kaya kovuklarında yaşıyorlardı.

I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

Çalıların arasında anırır, Çalı altında birbirine sokulurlardı.

Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

Aptalların, adı sanı belirsiz insanların çocuklarıydılar, Ülkeden kovulmuşlardı.

barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

“Şimdiyse destan oldum dillerine, Ağızlarına doladılar beni.

Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

Benden tiksiniyor, uzak duruyorlar, Yüzüme tükürmekten çekinmiyorlar.

De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Tanrı ipimi çözüp beni alçalttığı için Dizginsiz davranmaya başladılar bana.

for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

Sağımdaki ayak takımı üzerime yürüyor, Ayaklarımı kaydırıyor, Bana karşı rampalar kuruyorlar.

Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

Yolumu kesiyor, Kimseden yardım görmeden Beni yok etmeye çalışıyorlar.

De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

Koca bir gedikten girer gibi ilerliyor, Yıkıntılar arasından üzerime yuvarlanıyorlar.

Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

Dehşet çöktü üzerime, Onurum rüzgara kapılmış gibi uçtu, Mutluluğum bulut gibi geçip gitti.

Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

“Şimdi tükeniyorum, Acı günler beni ele geçirdi.

Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

Geceleri kemiklerim sızlıyor, Beni kemiren acılar hiç durmuyor.

Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

Tanrı’nın şiddeti Üzerimdeki giysiye dönüştü, Gömleğimin yakası gibi beni sıkıyor.

Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

Beni çamura fırlattı, Toza, küle döndüm.

Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

“Sana yakarıyorum, ama yanıt vermiyorsun, Ayağa kalktığımda gözünü bana dikiyorsun.

Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

Bana acımasız davranıyor, Bileğinin gücüyle beni eziyorsun.

Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Beni kaldırıp rüzgara bindiriyorsun, Fırtınanın içinde darma duman ediyorsun.

Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Biliyorum, beni ölüme, Bütün canlıların toplanacağı yere götüreceksin.

for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

“Kuşkusuz düşenin dostu olmaz, Felakete uğrayıp yardım istediğinde.

Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Sıkıntıya düşenler için ağlamaz mıydım? Yoksullar için üzülmez miydim?

Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Ama ben iyilik beklerken kötülük geldi, Işık umarken karanlık geldi.

For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

İçim kaynıyor, rahatım yok, Önümde acı günler var.

Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

Yaslı yaslı dolaşıyorum, güneş yok, Topluluk içinde kalkıp feryat ediyorum.

Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Çakallarla kardeş, Baykuşlarla arkadaş oldum.

Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

Derim karardı, soyuluyor, Kemiklerim ateşten yanıyor.

Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

Lirimin sesi yas feryadına, Neyimin sesi ağlayanların sesine döndü.

Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.