Job 29

Eyüp yine anlatmaya başladı:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
“Keşke geçen aylar geri gelseydi, Tanrı’nın beni kolladığı,
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
Kandilinin başımın üstünde parladığı, Işığıyla karanlıkta yürüdüğüm günler,
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
Keşke olgunluk günlerim geri gelseydi, Tanrı’nın çadırımı dostça koruduğu,
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
Her Şeye Gücü Yeten’in henüz benimle olduğu, Çocuklarımın çevremde bulunduğu,
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
Yollarımın sütle yıkandığı, Yanımdaki kayanın zeytinyağı akıttığı günler!
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
“Kent kapısına gidip Kürsümü meydana koyduğumda,
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
Gençler beni görüp gizlenir, Yaşlılar kalkıp ayakta dururlardı;
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
Önderler konuşmaktan çekinir, Elleriyle ağızlarını kaparlardı;
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Soyluların sesi kesilir, Dilleri damaklarına yapışırdı.
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
Beni duyan kutlar, Beni gören överdi;
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
Çünkü yardım isteyen yoksulu, Desteği olmayan öksüzü kurtarırdım.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
Ölmekte olanın hayır duasını alır, Dul kadının yüreğini sevinçten coştururdum.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
Doğruluğu giysi gibi giyindim, Adalet kaftanım ve sarığımdı sanki.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Körlere göz, Topallara ayaktım.
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Yoksullara babalık eder, Garibin davasını üstlenirdim.
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
Haksızın çenesini kırar, Avını dişlerinin arasından kapardım.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
“ ‘Son soluğumu yuvamda vereceğim’ diye düşünüyordum, ‘Günlerim kum taneleri kadar çok.
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
Köküm sulara erişecek, Çiy geceyi dallarımda geçirecek.
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
Aldığım övgüler tazelenecek, Elimdeki yay yenilenecek.’
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
“İnsanlar beni saygıyla dinler, Öğüdümü sessizce beklerlerdi.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
Ben konuştuktan sonra onlar konuşmazdı, Sözlerim üzerlerine damlardı.
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
Yağmuru beklercesine beni bekler, Son yağmurları içercesine sözlerimi içerlerdi.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
Kendilerine gülümsediğimde gözlerine inanmazlardı, Güler yüzlülüğüm onlara cesaret verirdi.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
Onların yolunu ben seçer, başlarında dururdum, Askerlerinin ortasında kral gibi otururdum, Yaslıları avutan biri gibiydim.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.