Job 31

“Gözlerimle antlaşma yaptım Şehvetle bir kıza bakmamak için.

En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.

Çünkü insanın yukarıdan, Tanrı’dan payı nedir, Yücelerden, Her Şeye Gücü Yeten’den mirası ne?

Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?

Kötüler için felaket, Haksızlık yapanlar için bela değil mi?

Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?

Yürüdüğüm yolları görmüyor mu, Attığım her adımı saymıyor mu?

Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?

“Eğer yalan yolunda yürüdümse, Ayağım hileye seğirttiyse,

Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik

–Tanrı beni doğru teraziyle tartsın, Kusursuz olduğumu görsün–

- la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -

Adımım yoldan saptıysa, Yüreğim gözümü izlediyse, Ellerim pisliğe bulaştıysa,

dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,

Ektiğimi başkaları yesin, Ekinlerim kökünden sökülsün.

gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!

“Eğer gönlümü bir kadına kaptırdıysam, Komşumun kapısında pusuya yattıysam,

Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,

Karım başkasının buğdayını öğütsün, Onunla başka erkekler yatsın.

gid da min hustru må male korn for en annen, og andre menn bøie sig over henne!

Çünkü bu utanç verici, Yargılanması gereken bir suç olurdu.

For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;

Yıkım diyarına dek yakan bir ateştir o, Bütün ürünümü kökünden kavururdu.

det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.

“Benimle ters düştüklerinde Kölemin ve hizmetçimin hakkını yemişsem,

Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?

Tanrı yargıladığında ne yaparım? Hesap sorduğunda ne yanıt veririm?

Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?

Beni ana karnında yaratan onu da yaratmadı mı? Rahimde bize biçim veren O değil mi?

Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?

“Eğer yoksulların dileğini geri çevirdimse, Dul kadının umudunu kırdımsa,

Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?

Ekmeğimi yalnız yedim, Öksüzle paylaşmadımsa,

Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?

Gençliğimden beri öksüzü baba gibi büyütmedimse, Doğduğumdan beri dul kadına yol göstermedimse,

Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne ved hånden.

Giysisi olmadığı için can çekişen birini Ya da örtüsü olmayan bir yoksulu gördüm de,

Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?

Koyunlarımın yünüyle ısıtmadıysam, O da içinden beni kutsamadıysa,

Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?

Mahkemede sözümün geçtiğini bilerek Öksüze el kaldırdımsa,

Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?

Kolum omuzumdan düşsün, Kol kemiğim kırılsın.

Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!

Çünkü Tanrı’dan gelecek beladan korkarım, O’nun görkeminden ötürü böyle bir şey yapamam.

For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.

“Eğer umudumu altına bağladımsa, Saf altına, ‘Güvencim sensin’ dedimse,

Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?

Servetim çok, Varlığımı bileğimle kazandım diye sevindimse,

Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?

Işıldayan güneşe, Parıldayarak hareket eden aya bakıp da,

Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,

İçimden ayartıldımsa, Elim onlara taptığımı gösteren bir öpücük yolladıysa,

blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss?

Bu da yargılanacak bir suç olurdu, Çünkü yücelerdeki Tanrı’yı yadsımış olurdum.

Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.

“Eğer düşmanımın yıkımına sevindim, Başına kötülük geldi diye keyiflendimse,

Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?

–Kimsenin canına lanet ederek Ağzımın günah işlemesine izin vermedim–

Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.

Evimdeki insanlar, ‘Eyüp’ün verdiği etle Karnını doyurmayan var mı?’ diye sormadıysa,

Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?

–Hiçbir yabancı geceyi sokakta geçirmezdi, Çünkü kapım her zaman yolculara açıktı–

Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.

Kalabalıktan çok korktuğum, Boyların aşağılamasından yıldığım, Susup dışarı çıkmadığım için Suçumu bağrımda gizleyip Adem gibi isyanımı örttümse,

Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,

Kalabalıktan çok korktuğum, Boyların aşağılamasından yıldığım, Susup dışarı çıkmadığım için Suçumu bağrımda gizleyip Adem gibi isyanımı örttümse,

fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?

-“Keşke beni dinleyen biri olsa! İşte savunmamı imzalıyorum, Her Şeye Gücü Yeten bana yanıt versin! Hasmımın yazdığı tomar elimde olsa,

Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op!

Kuşkusuz onu omuzumda taşır, Taç gibi başıma koyardım.

Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;

Attığım her adımı ona bildirir, Kendisine bir önder gibi yaklaşırdım.–

jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.

“Toprağım bana feryat ediyorsa, Sabanın açtığı yarıklar bir ağızdan ağlıyorsa,

Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,

Ürününü para ödemeden yedimse Ya da üzerinde oturanların kalbini kırdımsa,

dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,

Orada buğday yerine diken, Arpa yerine delice bitsin.” Eyüp’ün konuşması sona erdi.

gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.