Job 19

Eyüp şöyle yanıtladı:

Da tok Job til orde og sa:

“Ne zamana dek beni üzecek, Sözlerinizle ezeceksiniz?

Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?

On kez oldu beni aşağılıyor, Hiç utanmadan saldırıyorsunuz.

Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.

Yanlış yola sapmışsam, Bu benim suçum.

Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.

Kendinizi gerçekten benden üstün görüyor, Utancımı bana karşı kullanıyorsanız,

Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?

Bilin ki, Tanrı bana haksızlık yaptı, Beni ağıyla kuşattı.

Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!

“İşte, ‘Zorbalık bu!’ diye haykırıyorum, ama yanıt yok, Yardım için bağırıyorum, ama adalet yok.

Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.

Yoluma set çekti, geçemiyorum, Yollarımı karanlığa boğdu.

Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

Üzerimden onurumu soydu, Başımdaki tacı kaldırdı.

Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.

Her yandan yıktı beni, tükendim, Umudumu bir ağaç gibi kökünden söktü.

Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.

Öfkesi bana karşı alev alev yanıyor, Beni hasım sayıyor.

Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.

Orduları üstüme üstüme geliyor, Bana karşı rampalar yapıyor, Çadırımın çevresinde ordugah kuruyorlar.

Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.

“Kardeşlerimi benden uzaklaştırdı, Tanıdıklarım bana büsbütün yabancılaştı.

Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.

Akrabalarım uğramaz oldu, Yakın dostlarım beni unuttu.

Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.

Evimdeki konuklarla hizmetçiler Beni yabancı sayıyor, Garip oldum gözlerinde.

Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.

Kölemi çağırıyorum, yanıtlamıyor, Dil döksem bile.

Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.

Soluğum karımı tiksindiriyor, Kardeşlerim benden iğreniyor.

Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.

Çocuklar bile beni küçümsüyor, Ayağa kalksam benimle eğleniyorlar.

Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.

Bütün yakın dostlarım benden iğreniyor, Sevdiklerim yüz çeviriyor.

Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.

Bir deri bir kemiğe döndüm, Ölümün eşiğine geldim.

Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.

“Ey dostlarım, acıyın bana, siz acıyın, Çünkü Tanrı’nın eli vurdu bana.

Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

Neden Tanrı gibi siz de beni kovalıyor, Etime doymuyorsunuz?

Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?

“Keşke şimdi sözlerim yazılsa, Kitaba geçseydi,

Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,

Demir kalemle, kurşunla Sonsuza dek kalsın diye kayaya kazılsaydı!

ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!

Oysa ben kurtarıcımın yaşadığını, Sonunda yeryüzüne geleceğini biliyorum.

Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.

Derim yok olduktan sonra, Yeni bedenimle Tanrı’yı göreceğim.

Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,

O’nu kendim göreceğim, Kendi gözlerimle, başkası değil. Yüreğim bayılıyor bağrımda!

han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.

Eğer, ‘Sıkıntının kökü onda olduğu için Onu kovalım’ diyorsanız,

Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -

Kılıçtan korkmalısınız, Çünkü kılıç cezası öfkeli olur, O zaman adaletin var olduğunu göreceksiniz.”

så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.