Job 20

Naamalı Sofar şöyle yanıtladı:

Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

“Sıkıntılı düşüncelerim beni yanıt vermeye zorluyor, Bu yüzden çok heyecanlıyım.

Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;

Beni utandıran bir azar işitiyorum, Anlayışım yanıt vermemi gerektiriyor.

hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.

“Bilmiyor musun eskiden beri, İnsan dünyaya geldiğinden beri,

Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,

Kötünün zafer çığlığı kısadır, Tanrısızın sevinciyse bir anlıktır.

at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

Boyu göklere erişse, Başı bulutlara değse bile,

Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,

Sonsuza dek yok olacak, kendi pisliği gibi; Onu görmüş olanlar, ‘Nerede o?’ diyecekler.

så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

Düş gibi uçacak, bir daha bulunamayacak, Gece görümü gibi yok olacak.

Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

Kendisini görmüş olan gözler bir daha onu görmeyecek, Yaşadığı yerde artık görünmeyecektir.

Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

Çocukları yoksulların lütfunu dileyecek, Malını kendi eliyle geri verecektir.

Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

Kemiklerini dolduran gençlik ateşi Kendisiyle birlikte toprakta yatacak.

Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.

“Kötülük ağzında tatlı gözükse, Onu dilinin altına gizlese bile,

Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,

Tutsa, bırakmasa, Damağının altına saklasa bile,

sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,

Yediği yiyecek midesinde ekşiyecek, İçinde kobra zehirine dönüşecek.

så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.

Yuttuğu servetleri kusacak, Tanrı onları midesinden çıkaracak.

Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

Kobra zehiri emecek, Engereğin zehir dişi onu öldürecek.

Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.

Akarsuların, bal ve ayran akan derelerin Sefasını süremeyecek.

Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.

Zahmetle kazandığını Yemeden geri verecek, Elde ettiği kazancın tadını çıkaramayacak.

Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

Çünkü yoksulları ezip yüzüstü bıraktı, Kendi yapmadığı evi zorla aldı.

For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

“Hırsı yüzünden rahat nedir bilmedi, Serveti onu kurtaramayacak.

han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.

Yediğinden artakalan olmadı, Bu yüzden bolluğu uzun sürmeyecek.

Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.

Varlık içinde yokluk çekecek, Sıkıntı tepesine binecek.

Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

Karnını tıka basa doyurduğunda, Tanrı kızgın öfkesini ondan çıkaracak, Üzerine gazap yağdıracak.

For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

Demir silahtan kaçacak olsa, Tunç ok onu delip geçecek.

Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.

Çekilince ok sırtından, Parıldayan ucu ödünden çıkacak, Dehşet çökecek üzerine.

Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.

Koyu karanlık onun hazinelerini gözlüyor. Körüklenmemiş ateş onu yiyip bitirecek, Çadırında artakalanı tüketecek.

Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

Suçunu gökler açığa çıkaracak, Yeryüzü ona karşı ayaklanacak.

Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.

Varlığını seller, Azgın sular götürecek Tanrı’nın öfkelendiği gün.

Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.

Budur kötünün Tanrı’dan aldığı pay, Budur Tanrı’nın ona verdiği miras.”

Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.