Psalms 104

Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

RAB’be övgüler sun, ey gönlüm! Ya RAB Tanrım, ne ulusun! Görkem ve yücelik kuşanmışsın,

Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

Bir kaftana bürünür gibi ışığa bürünmüşsün. Gökleri bir çadır gibi geren,

han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

Evini yukarıdaki sular üzerine kuran, Bulutları kendine savaş arabası yapan, Rüzgarın kanatları üzerinde gezen,

Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

[] Rüzgarları kendine haberci, Yıldırımları hizmetkâr eden sensin.

Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

Yeryüzünü temeller üzerine kurdun, Asla sarsılmasın diye.

Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

Engini ona bir giysi gibi giydirdin, Sular dağların üzerinde durdu.

For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

Sen kükreyince sular kaçtı, Göğü gürletince hemen çekildi.

De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

Dağları aşıp derelere aktı, Onlar için belirlediğin yerlere doğru.

En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

Bir sınır koydun önlerine, Geçmesinler, gelip yeryüzünü bir daha kaplamasınlar diye.

Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

Vadilerde fışkırttığın pınarlar, Dağların arasından akar.

De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

Bütün kır hayvanlarını suvarır, Yaban eşeklerinin susuzluğunu giderirler.

Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

Kuşlar yanlarında yuva kurar, Dalların arasında ötüşürler.

Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

Gökteki evinden dağları sularsın, Yeryüzü işlerinin meyvesine doyar.

Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

Hayvanlar için ot, İnsanların yararı için bitkiler yetiştirirsin; İnsanlar ekmeğini topraktan çıkarsın diye,

Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

Yüreklerini sevindiren şarabı, Yüzlerini güldüren zeytinyağını, Güçlerini artıran ekmeği hep sen verirsin.

Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

RAB’bin ağaçları, Kendi diktiği Lübnan sedirleri suya doyar.

der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

Kuşlar orada yuva yapar, Leyleğin evi ise çamlardadır.

De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

Yüksek dağlar dağ keçilerinin uğrağı, Kayalar kaya tavşanlarının sığınağıdır.

Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

Mevsimleri göstersin diye ayı, Batacağı zamanı bilen güneşi yarattın.

Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

Karartırsın ortalığı, gece olur, Başlar kıpırdamaya orman hayvanları.

De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

Genç aslan av peşinde kükrer, Tanrı’dan yiyecek ister.

Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

Güneş doğunca İnlerine çekilir, yatarlar.

Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

İnsan işine gider, Akşama dek çalışmak için.

Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

Ya RAB, ne çok eserin var! Hepsini bilgece yaptın; Yeryüzü yarattıklarınla dolu.

Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

İşte uçsuz bucaksız denizler, İçinde kaynaşan sayısız canlılar, Büyük küçük yaratıklar.

Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.

Orada gemiler dolaşır, İçinde oynaşsın diye yarattığın Livyatan da orada.

Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

Hepsi seni bekliyor, Yiyeceklerini zamanında veresin diye.

Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

Sen verince onlar toplar, Sen elini açınca onlar iyiliğe doyar.

Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

Yüzünü gizleyince dehşete kapılırlar, Soluklarını kesince ölüp toprak olurlar.

Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

Ruhun’u gönderince var olurlar, Yeryüzüne yeni yaşam verirsin.

Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

RAB’bin görkemi sonsuza dek sürsün! Sevinsin RAB yaptıklarıyla!

Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

O bakınca yeryüzü titrer, O dokununca dağlar tüter.

Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

Ömrümce RAB’be ezgiler söyleyecek, Var oldukça Tanrım’ı ilahilerle öveceğim.

Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

Düşüncem O’na hoş görünsün, Sevincim RAB olsun!

Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!

Tükensin dünyadaki günahlılar, Yok olsun artık kötüler! RAB’be övgüler sun, ey gönlüm! RAB’be övgüler sunun!