Job 20

Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

Katahi ka whakautua e Topara Naamati; i mea ia,

Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;

Na kona oku whakaaro i whakahoki kupu ake ai i roto i ahau; na reira ano ahau i hohoro ai.

hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.

Kua rongo ahau i te whakahe moku, e pa ai te whakama ki ahau, a na te wairua o toku ngakau mahara te kupu whakahoki ki ahau.

Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,

Kahore ranei koe i mohio ki tenei i mua noa atu, i te wa ra ano i whakanohoia ai te tangata ki runga ki te whenua;

at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

He poto te wa e whakamanamana ai te tangata kino, a ko te hari o te tangata atuakore he wheriko kau?

Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,

Ahakoa eke noa tona nui ki nga rangi, a pa atu tona mahunga ki nga kapua;

så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

Ka memeha atu ano ia a ake ake, ka pera ano me tona paru: ko te hunga kua kite i a ia, ka mea, Kei hea ia?

Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

Ka rere atu ia ano he moemoea, e kore ano hoki e kitea: ae ka aia atu ia, ano he rekanga kanohi no te po.

Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

Ko te kanohi i kite i a ia e kore e kite ano; a heoi ano tirohanga a tona wahi ki a ia.

Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

E whakamanawareka ana tamariki i nga rawakore, ma ona ringa ano e whakahoki ona rawa.

Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.

E ki ana ona wheua i te tamarikitanga; engari ka takoto tahi me ia i roto i te puehu.

Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,

Ahakoa reka te kino i roto i tona mangai, ahakoa huna e ia i raro i tona arero;

sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,

Ahakoa manawapatia noatia e ia, a kahore e mahue i a ia, heoi pupuri tonu i roto i tona mangai;

så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.

Otira ka puta ke tana kai i roto i ona whekau, ko te au o nga ahipi i roto i a ia.

Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

I horomia e ia te taonga, ka ruakina mai ano e ia; ma te Atua e akiri mai i roto i tona kopu.

Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.

Ka ngotea e ia te huware whakamate o nga ahipi; ka mate ano ia i te arero o te waipera.

Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.

E kore ia e kite i nga awa, i nga wai rere o te honi, o te pata.

Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

Ko tana i uaua ai ka whakahokia e ia, e kore ano e horomia; ko tana utu ka rite ki ona taonga; e kore ano e koa ki reira.

For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

Nana hoki i tukino nga rawakore, whakarerea iho; murua ana e ia he whare, a e kore e hanga ano e ia.

han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.

I te mea kahore ia i kite i te tatutanga i roto i a ia, e kore ano etahi o nga mea e matea nuitia ana e ia e mau ki a ia.

Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.

Kahore tetahi mea i toe i kore te horomia e ia; no reira e kore tetahi mea pai ona e mau tonu.

Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

I a ia e whiwhi nui nei i te rawa, e rawakore ano ia; ka tae mai ki a ia nga ringa katoa o te hunga kei roto i te mata.

For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

I a ia ka mea ki te whakaki i tona kopu, ka maka mai e te Atua te kaha o tona riri ki runga ki a ia, a ka ringihia iho ki a ia, i a ia ano e kai ana.

Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.

Ka rere atu ia i te patu rino, ka tu ia i te kopere parahi, puta pu.

Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.

E unuhia ana, kua puta mai i roto i te tinana, ina, puta mai ana te mata wheriko i roto i tona au: kua tau nga wehi ki a ia.

Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

Ko te pouri katoa kei te takoto mai mo ana taonga: ka kainga ia e te ahi, kihai i puhia e te tangata; ma reira e pau ai te toenga i roto i tona teneti.

Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.

Ka whakakitea mai tona he e nga rangi ka whakatika mai ano te whenua ki a ia.

Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.

Ko nga hua o tona whare ka riro: ka rere, ano he wai, ona mea i te ra e riri ai ia.

Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.

Ko ta te Atua wahi tenei ma te tangata kino, ko te taonga tupu i kiia e te Atua mona.