Job 19

Da tok Job til orde og sa:

Na ka whakautua e Hopa, ka mea,

Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?

Kia peha ake te roa o ta koutou whakaporearea i toku wairua, o ta koutou wawahi i ahau ki te kupu?

Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.

Ka tekau enei tawainga a koutou ki ahau, kahore o koutou whakama i a koutou ka aki tonu nei i ahau.

Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.

Ki te mea ano hoki kua he ahau, kei ahau ano toku he e noho ana.

Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?

Ki te mea ka whakanui mai koutou i a koutou ki ahau, a ka kauwhau mai ki ahau i toku tawainga;

Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!

Kia mohio koutou na te Atua ahau i whakaparori i taku take, he mea hao mai ahau nana ki tana kupenga.

Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.

Nana, e tangi ana ahau i te mahi nanakia, heoi kahore ahau e whakarangona; e karanga awhina ana ahau, otiia kahore he whakawa.

Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

Kua tutakina e ia toku ara, te puta ahau; tukua iho ana e ia te pouri ki oku ara.

Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.

Ko toku kororia huia atu ana e ia; tangohia ana e ia te karauna i toku mahunga.

Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.

Wawahia ana ahau e ia i nga taha katoa, a riro ana ahau; ko taku i tumanako atu ai huaranga atu ana e ia ano he rakau.

Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.

Kua mura mai hoki tona riri ki ahau; e kiia ana ahau e ia ko tetahi o ona hoariri.

Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.

E haere huihui mai ana ana taua, e whakaneke ake ana i to ratou ara ki ahau, kei te whakapae i toku teneti i tetahi taha, i tetahi taha.

Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.

Kua meinga e ia oku teina kia matara atu i ahau; ko aku i mohio ai kua tangata ke ki ahau.

Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.

Ko oku whanaunga, mutu pu ta ratou; ko oku hoa ake, kua wareware ratou ki ahau.

Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.

Ko te hunga e noho ana i toku whare, me aku pononga wahine, kiia iho ahau e ratou he tangata ke; he tangata no nga whenua ahau ki ta ratou titiro mai.

Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.

I karanga atu ahau ki taku pononga, heoi kihai ia i whakao mai; ahakoa e inoi ana toku mangai ki a ia.

Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.

Ko toku ha tauhou ana ki taku wahine, me taku inoi hoki ki nga tamariki o te kopu o toku whaea.

Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.

Ko nga tamariki nonohi ano hoki, whakahawea mai ana ki ahau; ki te whakatika ahau, ka korero whakahe ratou moku.

Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.

E whakarihariha mai ana ki ahau oku takahoa katoa, a ko aku i aroha ai kua tahuri mai ki ahau.

Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.

Piri tonu toku iwi ki toku kiri, ki oku kikokiko, a ora ake oku, ko te kiri kau o oku niho.

Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

Tohungia mai ahau, tohungia mai ahau e koutou, e oku hoa; kua pa mai hoki te ringa o te Atua ki ahau.

Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?

He aha koutou i tukino ai i ahau, i pera ai me te Atua, te makona koutou i oku kikokiko?

Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,

Aue, me i tuhituhia aku kupu! Aue, me i taia ki te pukapuka!

ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!

Me i whaoa ki te kamaka, ki te pene rino, ki te mata, hei mea mo a mua noa atu!

Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.

Otiia e mohio ana ahau kei te ora toku kaihoko, a i nga wa i muri nei ka tu ia ki runga ki te whenua;

Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,

A ahakoa i muri i te paunga o toku kiri, ka titiro tonu ahau i roto i toku kikokiko ki te Atua:

han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.

E titiro ano ahau ki a ia, ahau nei ano; a ma oku kanohi e matakitaki, kahore ma o tetahi atu. Pau rawa oku whatumanawa i roto i ahau.

Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -

Ki te ki koutou, Na, ta tatou hanga ki te tukino i a ia! kua kitea hoki te take o te mea i roto i ahau;

så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.

Kia wehi koutou kei mate i te hoari; no te mea ko te whiunga ki te hoari kei roto i te riri, e mohio ai koutou he whakawa ano tenei.