Job 30

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

E ora servo di zimbello a dei più giovani di me, i cui padri non mi sarei degnato di mettere fra i cani del mio gregge!

Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

E a che m’avrebbe servito la forza delle lor mani? Gente incapace a raggiungere l’età matura,

De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

smunta dalla miseria e dalla fame, ridotta a brucare il deserto, la terra da tempo nuda e desolata,

de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

strappando erba salsa presso ai cespugli, ed avendo per pane radici di ginestra.

Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

Sono scacciati di mezzo agli uomini, grida lor dietro la gente come dietro al ladro,

I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

abitano in burroni orrendi, nelle caverne della terra e fra le rocce;

Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

ragliano fra i cespugli, si sdraiano alla rinfusa sotto i rovi;

barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

gente da nulla, razza senza nome, cacciata via dal paese a bastonate.

Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

E ora io sono il tema delle loro canzoni, il soggetto dei loro discorsi.

De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Mi aborrono, mi fuggono, non si trattengono dallo sputarmi in faccia.

for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

Non han più ritegno, m’umiliano, rompono ogni freno in mia presenza.

Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

Questa genia si leva alla mia destra, m’incalzano, e si appianano le vie contro di me per distruggermi.

De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

Hanno sovvertito il mio cammino, lavorano alla mia ruina, essi che nessuno vorrebbe soccorrere!

Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

S’avanzano come per un’ampia breccia, si precipitano innanzi in mezzo alle ruine.

Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

Terrori mi si rovesciano addosso; l’onor mio è portato via come dal vento, è passata come una nube la mia felicità.

Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

E ora l’anima mia si strugge in me, m’hanno còlto i giorni dell’afflizione.

Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

La notte mi trafigge, mi stacca l’ossa, e i dolori che mi rodono non hanno posa.

Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

Per la gran violenza del mio male la mia veste si sforma, mi si serra addosso come la tunica.

Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

Iddio m’ha gettato nel fango, e rassomiglio alla polvere e alla cenere.

Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

Io grido a te, e tu non mi rispondi; ti sto dinanzi, e tu mi stai a considerare!

Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Ti sei mutato in nemico crudele verso di me; mi perseguiti con la potenza della tua mano.

Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Mi levi per aria, mi fai portar via dal vento, e mi annienti nella tempesta.

for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

Giacché, lo so, tu mi meni alla morte, alla casa di convegno di tutti i viventi.

Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Ma chi sta per perire non protende la mano? e nell’angoscia sua non grida al soccorso?

Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Non piangevo io forse per chi era nell’avversità? l’anima mia non era ella angustiata per il povero?

For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

Speravo il bene, ed è venuto il male; aspettavo la luce, ed è venuta l’oscurità!

Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

Le mie viscere bollono e non hanno requie, son venuti per me giorni d’afflizione.

Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Me ne vo tutto annerito, ma non dal sole; mi levo in mezzo alla raunanza, e grido aiuto;

Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

son diventato fratello degli sciacalli, compagno degli struzzi.

Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

La mia pelle è nera, e cade a pezzi; le mie ossa son calcinate dall’arsura.

Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

La mia cetra non dà più che accenti di lutto, e la mia zampogna voce di pianto.