Job 29

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

Giobbe riprese il suo discorso e disse:

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

"Oh foss’io come ne’ mesi d’una volta, come ne’ giorni in cui Dio mi proteggeva,

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

quando la sua lampada mi risplendeva sul capo, e alla sua luce io camminavo nelle tenebre!

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

Oh fossi com’ero a’ giorni della mia maturità, quando Iddio vegliava amico sulla mia tenda,

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

quando l’Onnipotente stava ancora meco, e avevo i miei figliuoli d’intorno;

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

quando mi lavavo i piedi nel latte e dalla roccia mi fluivano ruscelli d’olio!

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

Allorché uscivo per andare alla porta della città e mi facevo preparare il seggio sulla piazza,

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

i giovani, al vedermi, si ritiravano, i vecchi s’alzavano e rimanevano in piedi;

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

i maggiorenti cessavan di parlare e si mettevan la mano sulla bocca;

de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

la voce dei capi diventava muta, la lingua s’attaccava al loro palato.

Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

L’orecchio che mi udiva, mi diceva beato; l’occhio che mi vedeva mi rendea testimonianza,

For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

perché salvavo il misero che gridava aiuto, e l’orfano che non aveva chi lo soccorresse.

Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

Scendea su me la benedizione di chi stava per perire, e facevo esultare il cuor della vedova.

Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

La giustizia era il mio vestimento ed io il suo; la probità era come il mio mantello e il mio turbante.

Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

Ero l’occhio del cieco, il piede dello zoppo;

En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

ero il padre de’ poveri, e studiavo a fondo la causa dello sconosciuto.

Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

Spezzavo la ganascia all’iniquo, e gli facevo lasciar la preda che avea fra i denti.

Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

E dicevo: "Morrò nel mio nido, e moltiplicherò i miei giorni come la rena;

Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

le mie radici si stenderanno verso l’acque, la rugiada passerà la notte sui miei rami;

Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

la mia gloria sempre si rinnoverà, e l’arco rinverdirà nella mia mano".

Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

Gli astanti m’ascoltavano pieni d’aspettazione, si tacevan per udire il mio parere.

Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

Quand’avevo parlato, non replicavano; la mia parola scendeva su loro come una rugiada.

De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

E m’aspettavan come s’aspetta la pioggia; aprivan larga la bocca come a un acquazzone di primavera.

Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

Io sorridevo loro quand’erano sfiduciati; e non potevano oscurar la luce del mio volto.

Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

Quando andavo da loro, mi sedevo come capo, ed ero come un re fra le sue schiere, come un consolatore in mezzo agli afflitti.