Job 4

Temanlı Elifaz şöyle yanıtladı:

Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

“Biri sana bir şey söylemeye çalışsa gücenir misin? Kim konuşmadan durabilir?

Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

Evet, pek çoklarına sen ders verdin, Zayıf elleri güçlendirdin,

Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

Tökezleyeni senin sözlerin ayakta tuttu, Titreyen dizleri sen pekiştirdin.

dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

Ama şimdi senin başına gelince gücüne gidiyor, Sana dokununca yılgınlığa düşüyorsun.

Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

Senin güvendiğin Tanrı’dan korkun değil mi, Umudun kusursuz yaşamında değil mi?

Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

“Düşün biraz: Hangi suçsuz yok oldu, Nerede doğrular yıkıma uğradı?

Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

Benim gördüğüm kadarıyla, fesat sürenler, Kötülük tohumu ekenler ektiklerini biçiyor.

Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

Tanrı’nın soluğuyla yok oluyor, Öfkesinin rüzgarıyla tükeniyorlar.

De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

Aslanın kükremesi, homurtusu kesildi, Dişleri kırıldı genç aslanların.

Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

Aslan av bulamadığı için yok oluyor, Dişi aslanın yavruları dağılıyor.

Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

“Bir söz gizlice erişti bana, Fısıltısı kulağıma ulaştı.

Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

Gece rüyaların doğurduğu düşünceler içinde, İnsanları ağır uyku bastığı zaman,

under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

Beni dehşet ve titreme aldı, Bütün kemiklerimi sarstı.

Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

Önümden bir ruh geçti, Tüylerim ürperdi.

Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

Durdu, ama ne olduğunu seçemedim. Bir suret duruyordu gözümün önünde, Çıt çıkmazken bir ses duydum:

Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

‘Tanrı karşısında insan doğru olabilir mi? Kendisini yaratanın karşısında temiz çıkabilir mi?

Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

Bakın, Tanrı kullarına güvenmez, Meleklerinde hata bulur da,

Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,

Çamur evlerde oturanlara, Mayası toprak olanlara, Güveden kolay ezilenlere mi güvenir?

hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

Ömürleri sabahtan akşama varmaz, Kimse farkına varmadan sonsuza dek yok olurlar.

Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

İçlerindeki çadır ipleri çekilince, Bilgelikten yoksun olarak ölüp giderler.’

Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.