Job 3

[] Sonunda Eyüp ağzını açtı ve doğduğu güne lanet edip şöyle dedi:

Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

[] Sonunda Eyüp ağzını açtı ve doğduğu güne lanet edip şöyle dedi:

Job tok til orde og sa:

“Doğduğum gün yok olsun, ‘Bir oğul doğdu’ denen gece yok olsun!

Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

Karanlığa bürünsün o gün, Yüce Tanrı onunla ilgilenmesin, Üzerine ışık doğmasın.

Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

Karanlık ve ölüm gölgesi sahip çıksın o güne, Bulut çöksün üzerine; Işığını karanlık söndürsün.

Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

Zifiri karanlık yutsun o geceyi, Yılın günleri arasında sayılmasın, Aylardan hiçbirine girmesin.

Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

Kısır olsun o gece, Sevinç sesi duyulmasın içinde.

Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

Günleri lanetleyenler, Livyatan’ı uyandırmaya hazır olanlar, O günü lanetlesin.

Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

Akşamının yıldızları kararsın, Boş yere aydınlığı beklesin, Tan atışını görmesin.

Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

Çünkü sıkıntı yüzü görmemem için Anamın rahminin kapılarını üstüme kapamadı.

fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

“Neden doğarken ölmedim, Rahimden çıkarken son soluğumu vermedim?

Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

Neden beni dizler, Emeyim diye memeler karşıladı?

Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

Çünkü şimdi huzur içinde yatmış, Uyuyup dinlenmiş olurdum;

For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

Yaptırdıkları kentler şimdi viran olan Dünya kralları ve danışmanlarıyla birlikte,

sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

Evlerini gümüşle dolduran Altın sahibi önderlerle birlikte.

eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

Neden düşük bir çocuk gibi, Gün yüzü görmemiş yavrular gibi toprağa gömülmedim?

eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

Orada kötüler kargaşayı bırakır, Yorgunlar rahat eder.

Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

Tutsaklar huzur içinde yaşar, Angaryacının sesini duymazlar.

Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

Küçük de büyük de oradadır, Köle efendisinden özgürdür.

Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

“Niçin sıkıntı çekenlere ışık, Acı içindekilere yaşam verilir?

Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,

[] Oysa onlar gelmeyen ölümü özler, Onu define arar gibi ararlar;

dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

Mezara kavuşunca Neşeden coşar, sevinç bulurlar.

dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

Neden yaşam verilir nereye gideceğini bilmeyen insana, Çevresini Tanrı’nın çitle çevirdiği kişiye?

til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

Çünkü iniltim ekmekten önce geliyor, Su gibi dökülmekte feryadım.

For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

Korktuğum, Çekindiğim başıma geldi.

For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

Huzur yok, sükûnet yok, rahat yok, Yalnız kargaşa var.”

Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.