Job 4

Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

Temanlı Elifaz şöyle yanıtladı:

Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

“Biri sana bir şey söylemeye çalışsa gücenir misin? Kim konuşmadan durabilir?

Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

Evet, pek çoklarına sen ders verdin, Zayıf elleri güçlendirdin,

dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

Tökezleyeni senin sözlerin ayakta tuttu, Titreyen dizleri sen pekiştirdin.

Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

Ama şimdi senin başına gelince gücüne gidiyor, Sana dokununca yılgınlığa düşüyorsun.

Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

Senin güvendiğin Tanrı’dan korkun değil mi, Umudun kusursuz yaşamında değil mi?

Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

“Düşün biraz: Hangi suçsuz yok oldu, Nerede doğrular yıkıma uğradı?

Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

Benim gördüğüm kadarıyla, fesat sürenler, Kötülük tohumu ekenler ektiklerini biçiyor.

De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

Tanrı’nın soluğuyla yok oluyor, Öfkesinin rüzgarıyla tükeniyorlar.

Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

Aslanın kükremesi, homurtusu kesildi, Dişleri kırıldı genç aslanların.

Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

Aslan av bulamadığı için yok oluyor, Dişi aslanın yavruları dağılıyor.

Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

“Bir söz gizlice erişti bana, Fısıltısı kulağıma ulaştı.

under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

Gece rüyaların doğurduğu düşünceler içinde, İnsanları ağır uyku bastığı zaman,

Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

Beni dehşet ve titreme aldı, Bütün kemiklerimi sarstı.

Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

Önümden bir ruh geçti, Tüylerim ürperdi.

Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

Durdu, ama ne olduğunu seçemedim. Bir suret duruyordu gözümün önünde, Çıt çıkmazken bir ses duydum:

Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

‘Tanrı karşısında insan doğru olabilir mi? Kendisini yaratanın karşısında temiz çıkabilir mi?

Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,

Bakın, Tanrı kullarına güvenmez, Meleklerinde hata bulur da,

hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

Çamur evlerde oturanlara, Mayası toprak olanlara, Güveden kolay ezilenlere mi güvenir?

Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

Ömürleri sabahtan akşama varmaz, Kimse farkına varmadan sonsuza dek yok olurlar.

Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.

İçlerindeki çadır ipleri çekilince, Bilgelikten yoksun olarak ölüp giderler.’