Job 3

Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

[] Sonunda Eyüp ağzını açtı ve doğduğu güne lanet edip şöyle dedi:

Job tok til orde og sa:

[] Sonunda Eyüp ağzını açtı ve doğduğu güne lanet edip şöyle dedi:

Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

“Doğduğum gün yok olsun, ‘Bir oğul doğdu’ denen gece yok olsun!

Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

Karanlığa bürünsün o gün, Yüce Tanrı onunla ilgilenmesin, Üzerine ışık doğmasın.

Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

Karanlık ve ölüm gölgesi sahip çıksın o güne, Bulut çöksün üzerine; Işığını karanlık söndürsün.

Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

Zifiri karanlık yutsun o geceyi, Yılın günleri arasında sayılmasın, Aylardan hiçbirine girmesin.

Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

Kısır olsun o gece, Sevinç sesi duyulmasın içinde.

Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

Günleri lanetleyenler, Livyatan’ı uyandırmaya hazır olanlar, O günü lanetlesin.

Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

Akşamının yıldızları kararsın, Boş yere aydınlığı beklesin, Tan atışını görmesin.

fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

Çünkü sıkıntı yüzü görmemem için Anamın rahminin kapılarını üstüme kapamadı.

Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

“Neden doğarken ölmedim, Rahimden çıkarken son soluğumu vermedim?

Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

Neden beni dizler, Emeyim diye memeler karşıladı?

For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

Çünkü şimdi huzur içinde yatmış, Uyuyup dinlenmiş olurdum;

sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

Yaptırdıkları kentler şimdi viran olan Dünya kralları ve danışmanlarıyla birlikte,

eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

Evlerini gümüşle dolduran Altın sahibi önderlerle birlikte.

eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

Neden düşük bir çocuk gibi, Gün yüzü görmemiş yavrular gibi toprağa gömülmedim?

Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

Orada kötüler kargaşayı bırakır, Yorgunlar rahat eder.

Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

Tutsaklar huzur içinde yaşar, Angaryacının sesini duymazlar.

Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

Küçük de büyük de oradadır, Köle efendisinden özgürdür.

Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,

“Niçin sıkıntı çekenlere ışık, Acı içindekilere yaşam verilir?

dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

[] Oysa onlar gelmeyen ölümü özler, Onu define arar gibi ararlar;

dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

Mezara kavuşunca Neşeden coşar, sevinç bulurlar.

til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

Neden yaşam verilir nereye gideceğini bilmeyen insana, Çevresini Tanrı’nın çitle çevirdiği kişiye?

For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

Çünkü iniltim ekmekten önce geliyor, Su gibi dökülmekte feryadım.

For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

Korktuğum, Çekindiğim başıma geldi.

Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.

Huzur yok, sükûnet yok, rahat yok, Yalnız kargaşa var.”