Job 30

E ora servo di zimbello a dei più giovani di me, i cui padri non mi sarei degnato di mettere fra i cani del mio gregge!

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

E a che m’avrebbe servito la forza delle lor mani? Gente incapace a raggiungere l’età matura,

Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

smunta dalla miseria e dalla fame, ridotta a brucare il deserto, la terra da tempo nuda e desolata,

De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

strappando erba salsa presso ai cespugli, ed avendo per pane radici di ginestra.

de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

Sono scacciati di mezzo agli uomini, grida lor dietro la gente come dietro al ladro,

Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

abitano in burroni orrendi, nelle caverne della terra e fra le rocce;

I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

ragliano fra i cespugli, si sdraiano alla rinfusa sotto i rovi;

Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

gente da nulla, razza senza nome, cacciata via dal paese a bastonate.

barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

E ora io sono il tema delle loro canzoni, il soggetto dei loro discorsi.

Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

Mi aborrono, mi fuggono, non si trattengono dallo sputarmi in faccia.

De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Non han più ritegno, m’umiliano, rompono ogni freno in mia presenza.

for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

Questa genia si leva alla mia destra, m’incalzano, e si appianano le vie contro di me per distruggermi.

Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

Hanno sovvertito il mio cammino, lavorano alla mia ruina, essi che nessuno vorrebbe soccorrere!

De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

S’avanzano come per un’ampia breccia, si precipitano innanzi in mezzo alle ruine.

Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

Terrori mi si rovesciano addosso; l’onor mio è portato via come dal vento, è passata come una nube la mia felicità.

Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

E ora l’anima mia si strugge in me, m’hanno còlto i giorni dell’afflizione.

Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

La notte mi trafigge, mi stacca l’ossa, e i dolori che mi rodono non hanno posa.

Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

Per la gran violenza del mio male la mia veste si sforma, mi si serra addosso come la tunica.

Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

Iddio m’ha gettato nel fango, e rassomiglio alla polvere e alla cenere.

Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

Io grido a te, e tu non mi rispondi; ti sto dinanzi, e tu mi stai a considerare!

Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

Ti sei mutato in nemico crudele verso di me; mi perseguiti con la potenza della tua mano.

Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Mi levi per aria, mi fai portar via dal vento, e mi annienti nella tempesta.

Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Giacché, lo so, tu mi meni alla morte, alla casa di convegno di tutti i viventi.

for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

Ma chi sta per perire non protende la mano? e nell’angoscia sua non grida al soccorso?

Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Non piangevo io forse per chi era nell’avversità? l’anima mia non era ella angustiata per il povero?

Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Speravo il bene, ed è venuto il male; aspettavo la luce, ed è venuta l’oscurità!

For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

Le mie viscere bollono e non hanno requie, son venuti per me giorni d’afflizione.

Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

Me ne vo tutto annerito, ma non dal sole; mi levo in mezzo alla raunanza, e grido aiuto;

Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

son diventato fratello degli sciacalli, compagno degli struzzi.

Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

La mia pelle è nera, e cade a pezzi; le mie ossa son calcinate dall’arsura.

Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

La mia cetra non dà più che accenti di lutto, e la mia zampogna voce di pianto.

Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.