Job 7

“Yeryüzünde insan yaşamı savaşı andırmıyor mu, Günleri gündelikçinin günlerinden farklı mı?

Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

Gölgeyi özleyen köle, Ücretini bekleyen gündelikçi gibi,

Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

Miras olarak bana boş aylar verildi, Payıma sıkıntılı geceler düştü.

således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

Yatarken, ‘Ne zaman kalkacağım’ diye düşünüyorum, Ama gece uzadıkça uzuyor, Gün doğana dek dönüp duruyorum.

Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

Bedenimi kurt, kabuk kaplamış, Çatlayan derimden irin akıyor.

Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

“Günlerim dokumacının mekiğinden hızlı, Umutsuz tükenmekte.

Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

Ey Tanrı, yaşamımın bir soluk olduğunu anımsa, Gözüm bir daha mutluluk yüzü görmeyecek.

Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

Şu anda bana bakan gözler bir daha beni görmeyecek, Senin gözlerin üzerimde olacak, Ama ben yok olacağım.

Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

Bir bulutun dağılıp gitmesi gibi, Ölüler diyarına inen bir daha çıkmaz.

En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra,

Bir daha evine dönmez, Bulunduğu yer artık onu tanımaz.

han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

“Bu yüzden sessiz kalmayacak, İçimdeki sıkıntıyı dile getireceğim; Canımın acısıyla yakınacağım.

Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

Ben deniz ya da deniz canavarı mıyım ki, Başıma bekçi koydun?

Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

Yatağım beni rahatlatır, Döşeğim acılarımı dindirir diye düşündüğümde,

Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

Beni düşlerle korkutuyor, Görümlerle yıldırıyorsun.

da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

Öyle ki, boğulmayı, Ölmeyi şu yaşama yeğliyorum.

Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

Yaşamımdan tiksiniyor, Sonsuza dek yaşamak istemiyorum; Çek elini benden, çünkü günlerimin anlamı kalmadı.

Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

[] “İnsan ne ki, onu büyütesin, Üzerinde kafa yorasın,

Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

Her sabah onu yoklayasın, Her an onu sınayasın?

at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

Gözünü üzerimden hiç ayırmayacak mısın, Tükürüğümü yutacak kadar bile beni rahat bırakmayacak mısın?

Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

Günah işledimse, ne yaptım sana, Ey insan gözcüsü? Niçin beni kendine hedef seçtin? Sana yük mü oldum?

Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

Niçin isyanımı bağışlamaz, Suçumu affetmezsin? Çünkü yakında toprağa gireceğim, Beni çok arayacaksın, ama ben artık olmayacağım.”

Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.