Job 8

Şuahlı Bildat şöyle yanıtladı:

Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

“Ne zamana dek böyle konuşacaksın? Sözlerin sert rüzgar gibi.

Hvor lenge vil du tale så? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?

Tanrı adaleti saptırır mı, Her Şeye Gücü Yeten doğru olanı çarpıtır mı?

Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?

Oğulların ona karşı günah işlediyse, İsyanlarının cezasını vermiştir.

Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.

Ama sen gayretle Tanrı’yı arar, Her Şeye Gücü Yeten’e yalvarırsan,

Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde,

Temiz ve doğruysan, O şimdi bile senin için kolları sıvayıp Seni hak ettiğin yere geri getirecektir.

hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,

Başlangıcın küçük olsa da, Sonun büyük olacak.

og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.

“Lütfen, önceki kuşaklara sor, Atalarının neler öğrendiğini iyice araştır.

For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut

Çünkü biz daha dün doğduk, bir şey bilmeyiz, Yeryüzündeki günlerimiz sadece bir gölge.

- for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -

Onlar sana anlatıp öğretmeyecek, İçlerindeki sözleri dile getirmeyecek mi?

de skal lære dig og si dig det og bære frem ord fra sitt hjerte.

“Bataklık olmayan yerde kamış biter mi? Susuz yerde saz büyür mü?

Vokser sivet op hvor det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?

Henüz yeşilken, kesilmeden, Otlardan önce kururlar.

Ennu står det friskt og grønt og blir ikke skåret; da visner det før alt annet gress.

Tanrı’yı unutan herkesin sonu böyledir, Tanrısız insanın umudu böyle yok olur.

Således går det alle dem som glemmer Gud, og den gudløses håp går til grunne;

Onun güvendiği şey kırılır, Dayanağı ise bir örümcek ağıdır.

hans tillit avskjæres, og det han trøster sig til, er spindelvev.

Örümcek ağına yaslanır, ama ağ çöker, Ona tutunur, ama ağ taşımaz.

Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.

Tanrısızlar güneşte iyi sulanmış bitkiyi andırır, Dalları bahçenin üzerinden aşar;

Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd breder sig ut over hans have;

Kökleri taş yığınına sarılır, Çakılların arasında yer aranır.

om en stenrøs slynger sig hans røtter, mellem stener trenger han sig frem.

Ama yerinden sökülürse, Yeri, ‘Seni hiç görmedim’ diyerek onu yadsır.

Ryddes han bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham, men sier: Jeg har aldri sett dig.

İşte sevinci böyle son bulur, Yerinde başka bitkiler biter.

Se, det er gleden på hans vei, og av mulden spirer andre frem.

“Tanrı kusursuz insanı reddetmez, Kötülük edenlerin elinden tutmaz.

Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.

O senin ağzını yine gülüşle, Dudaklarını sevinç haykırışıyla dolduracaktır.

Ennu vil han fylle din munn med latter og dine leber med jubel.

Düşmanlarını utanç kaplayacak, Kötülerin çadırı yok olacaktır.”

De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.