Job 6

Eyüp şöyle yanıtladı:
Da tok Job til orde og sa:
“Keşke üzüntüm tartılabilse, Acım teraziye konabilseydi!
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
Denizlerin kumundan ağır gelirdi, Bu yüzden abuk sabuk konuştum.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
Çünkü Her Şeye Gücü Yeten’in okları içimde, Ruhum onların zehirini içiyor, Tanrı’nın dehşetleri karşıma dizildi.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
Otu olan yaban eşeği anırır mı, Yemi olan öküz böğürür mü?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Tatsız bir şey tuzsuz yenir mi, Yumurta akında tat bulunur mu?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Böyle yiyeceklere dokunmak istemiyorum, Beni hasta ediyorlar.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
“Keşke dileğim yerine gelse, Tanrı özlediğimi bana verse!
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
Kerem edip beni ezse, Elini çabuk tutup yaşam bağımı kesse!
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
Yine avunur, Amansız derdime karşın sevinirdim, Çünkü Kutsal Olan’ın sözlerini yadsımadım.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
Gücüm nedir ki, bekleyeyim? Sonum nedir ki, sabredeyim?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
Taş kadar güçlü müyüm, Etim tunçtan mı?
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
Çaresiz kalınca Kendimi kurtaracak gücüm mü olur?
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
“Kederli insana dost sevgisi gerekir, Her Şeye Gücü Yeten’den korkmaktan vazgeçse bile.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
Kardeşlerim kuru bir dere gibi beni aldattı; Hani gürül gürül akan dereler vardır,
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
Eriyen buzlarla taşan, Kar sularıyla beslenen,
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
Ama kurak mevsimde akmayan, Sıcakta yataklarında tükenen dereler... İşte öyle aldattılar beni.
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
O dereler için kervanlar yolundan sapar, Çöle çıkıp yok olurlar. Tema’nın kervanları su arar, Saba’dan gelen yolcular umutla bakar.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
O dereler için kervanlar yolundan sapar, Çöle çıkıp yok olurlar. Tema’nın kervanları su arar, Saba’dan gelen yolcular umutla bakar.
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
Ama oraya varınca umut bağladıkları için utanır, Hayal kırıklığına uğrarlar.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
Artık siz de bir hiç oldunuz, Dehşete kapılıp korkuyorsunuz.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
‘Benim için bir şey verin’ Ya da, ‘Rüşvet verip Beni düşmanın elinden kurtarın, Acımasızların elinden alın’ dedim mi?
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
‘Benim için bir şey verin’ Ya da, ‘Rüşvet verip Beni düşmanın elinden kurtarın, Acımasızların elinden alın’ dedim mi?
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
“Bana öğretin, susayım, Yanlışımı gösterin.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Doğru söz acıdır! Ama tartışmalarınız neyi kanıtlıyor?
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
Sözlerimi düzeltmek mi istiyorsunuz? Çaresizin sözlerini boş laf mı sayıyorsunuz?
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
Öksüzün üzerine kura çeker, Arkadaşınızın üzerine pazarlık ederdiniz.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
“Şimdi lütfedip bana bakın, Yüzünüze karşı yalan söyleyecek değilim ya.
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
Bırakın artık, haksızlık etmeyin, Bir daha düşünün, davamda haklıyım.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Ağzımdan haksız bir söz çıkıyor mu, Damağım kötü niyeti ayırt edemiyor mu?
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?