Job 6

respondens autem Iob dixit

Da tok Job til orde og sa:

utinam adpenderentur peccata mea quibus iram merui et calamitas quam patior in statera

Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

quasi harena maris haec gravior appareret unde et verba mea dolore sunt plena

For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

quia sagittae Domini in me sunt quarum indignatio ebibit spiritum meum et terrores Domini militant contra me

For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

numquid rugiet onager cum habuerit herbam aut mugiet bos cum ante praesepe plenum steterit

Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

aut poterit comedi insulsum quod non est sale conditum aut potest aliquis gustare quod gustatum adfert mortem

Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

quae prius tangere nolebat anima mea nunc prae angustia cibi mei sunt

Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.

quis det ut veniat petitio mea et quod expecto tribuat mihi Deus

Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

et qui coepit ipse me conterat solvat manum suam et succidat me

Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

et haec mihi sit consolatio ut adfligens me dolore non parcat nec contradicam sermonibus Sancti

Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

quae est enim fortitudo mea ut sustineam aut quis finis meus ut patienter agam

Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

nec fortitudo lapidum fortitudo mea nec caro mea aerea est

Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

ecce non est auxilium mihi in me et necessarii quoque mei recesserunt a me

Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

qui tollit ab amico suo misericordiam timorem Domini derelinquit

Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

fratres mei praeterierunt me sicut torrens qui raptim transit in convallibus

Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

qui timent pruinam inruet super eos nix

som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

tempore quo fuerint dissipati peribunt et ut incaluerit solventur de loco suo

men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

involutae sunt semitae gressuum eorum ambulabunt in vacuum et peribunt

Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

considerate semitas Theman itinera Saba et expectate paulisper

Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

confusi sunt quia speravi venerunt quoque usque ad me et pudore cooperti sunt

de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

nunc venistis et modo videntes plagam meam timetis

Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

numquid dixi adferte mihi et de substantia vestra donate mihi

Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

vel liberate me de manu hostis et de manu robustorum eruite me

at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

docete me et ego tacebo et si quid forte ignoravi instruite me

Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

quare detraxistis sermonibus veritatis cum e vobis nullus sit qui possit arguere

Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

ad increpandum tantum eloquia concinnatis et in ventum verba profertis

Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

super pupillum inruitis et subvertere nitimini amicum vestrum

Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

verumtamen quod coepistis explete praebete aurem et videte an mentiar

Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

respondete obsecro absque contentione et loquentes id quod iustum est iudicate

Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

et non invenietis in lingua mea iniquitatem nec in faucibus meis stultitia personabit

Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?