Job 17

“Yaşama gücüm tükendi, günlerim kısaldı, Mezar gözlüyor beni.

Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig.

Çevremi alaycılar kuşatmış, Gözümü onların aşağılamasıyla açıp kapıyorum.

Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.

“Ey Tanrı, kefilim ol kendine karşı, Başka kim var bana güvence verecek?

Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag?

Çünkü onların aklını anlayışa kapadın, Bu yüzden onları zafere kavuşturmayacaksın.

Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.

Para için dostlarını satan adamın Çocuklarının gözünün feri söner.

Den som forråder venner, så de blir til bytte, hans barns øine skal tæres bort.

“Tanrı beni insanların diline düşürdü, Yüzüme tükürmekteler.

Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.

Kederden gözümün feri söndü, Kollarım bacaklarım çırpı gibi.

Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.

Dürüst insanlar buna şaşıyor, Suçsuzlar tanrısızlara saldırıyor.

Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;

Doğrular kendi yolunu tutuyor, Elleri temiz olanlar gittikçe güçleniyor.

men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

“Ama siz, hepiniz gelin yine deneyin! Aranızda bir bilge bulamayacağım.

Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

Günlerim geçti, tasarılarım, Dileklerim suya düştü.

Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!

Bu insanlar geceyi gündüze çeviriyorlar, Karanlığa ‘Işık yakındır’ diyorlar.

Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.

Ölüler diyarını evim diye gözlüyorsam, Yatağımı karanlığa seriyorsam,

Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,

Çukura ‘Babam’, Kurda ‘Annem, kızkardeşim’ diyorsam,

roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

Umudum nerede? Kim benim için umut görebilir?

hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?

Umut benimle ölüler diyarına mı inecek? Toprağa birlikte mi gireceğiz?”

Til dødsrikets bommer farer de ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet.