Job 17

Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig.

Il mio soffio vitale si spenge, i miei giorni si estinguono, il sepolcro m’aspetta!

Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.

Sono attorniato di schernitori e non posso chiuder occhio per via delle lor parole amare.

Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag?

O Dio, da’ un pegno, sii tu il mio mallevadore presso di te; se no, chi metterà la sua nella mia mano?

Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.

Poiché tu hai chiuso il cuor di costoro alla ragione, e però non li farai trionfare.

Den som forråder venner, så de blir til bytte, hans barns øine skal tæres bort.

Chi denunzia un amico sì che diventi preda altrui, vedrà venir meno gli occhi de’ suoi figli.

Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.

Egli m’ha reso la favola dei popoli, e son divenuto un essere a cui si sputa in faccia.

Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.

L’occhio mio si oscura pel dolore, tutte le mie membra non son più che un’ombra.

Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;

Gli uomini retti ne son colpiti di stupore, e l’innocente insorge contro l’empio;

men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

ma il giusto si attiene saldo alla sua via, e chi ha le mani pure viepiù si fortifica.

Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

Quanto a voi tutti, tornate pure, fatevi avanti, ma fra voi non troverò alcun savio.

Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!

I miei giorni passano, i miei disegni, i disegni cari al mio cuore, sono distrutti,

Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.

e costoro pretendon che la notte sia giorno, che la luce sia vicina, quando tutto è buio!

Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,

Se aspetto come casa mia il soggiorno de’ morti, se già mi son fatto il letto nelle tenebre,

roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

se ormai dico al sepolcro "tu sei mio padre" e ai vermi: "siete mia madre e mia sorella",

hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?

dov’è dunque la mia speranza? questa speranza mia chi la può scorgere?

Til dødsrikets bommer farer de ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet.

Essa scenderà alle porte del soggiorno de’ morti, quando nella polvere troverem riposo assieme".