Job 6

A Job progovori i reče:

Da tok Job til orde og sa:

"O, kad bi se jad moj izmjeriti mog'o, a nevolje moje stavit' na tezulju!

Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

Teže one jesu od sveg pijeska morskog, i stoga mi riječi zastraniti znaju.

For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

Strijele Svesilnoga u mojem su mesu, ljuti otrov njihov ispija mi dušu, Božje se strahote oborile na me.

For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

TÓa, kraj svježe trave njače li magarac, muče li goveče kraj punih jasala?

Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

Zar hranu bljutavu jedemo bez soli? Zar kakove slasti ima u bjelancu?

Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

Al' ono što mi se gadilo dotaći, to mi je sada sva hrana u bolesti.

Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.

O, da bi se molba moja uslišala, da mi Bog ispuni ono čem se nadam!

Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

O, kada bi me Bog uništiti htio, kada bi mahnuo rukom da me satre!

Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

Za mene bi prava utjeha to bila, klicati bih mog'o u mukama teškim što se ne protivljah odluci Svetoga.

Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

Zar snage imam da mogu čekati? Radi kakve svrhe da ja duže živim?

Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

Zar je snaga moja k'o snaga kamena, zar je tijelo moje od mjedi liveno?

Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

Na što se u sebi osloniti mogu? Zar mi svaka pomoć nije uskraćena?

Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

Tko odbija milost bližnjemu svojemu, prezreo je strah od Boga Svesilnoga.

Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

Kao potok me iznevjeriše braća, kao bujice zimske svoje korito.

Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

Od leda mutne vode im se nadimlju, 'bujaju od snijega što se topit' stao;

som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

al u doba sušno naskoro presahnu, od žege ishlape tada iz korita.

men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

Karavane zbog njih skreću sa putova, u pustinju zađu i u njoj se gube.

Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

Karavane temske očima ih traže, putnici iz Šebe nadaju se njima.

Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

A kad do njih dođu, nađu se u čudu, jer su se u nadi svojoj prevarili.

de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

U ovom ste času i vi meni takvi: vidjeste strahotu pa se preplašiste.

Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

Rekoh li vam možda: 'Darujte mi štogod, poklonite nešto od svojega blaga;

Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

iz šake dušmanske izbavite mene, oslobodite me silnikova jarma?'

at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

Vi me poučite, pa ću ušutjeti, u čem je moj prijestup, pokažite meni.

Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

O, kako su snažne besjede iskrene! Al' kamo to vaši smjeraju prijekori?

Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

Mislite li možda prekoriti riječi? TÓa u vjetar ide govor očajnikov!

Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

Nad sirotom kocku zar biste bacali i sa prijateljem trgovali svojim?

Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

U oči me sada dobro pogledajte, paz'te neću li vam slagati u lice.

Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

Povucite riječ! Kakve li nepravde! Povucite riječ, neporočan ja sam!

Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

Zar pakosti ima na usnama mojim? Zar nesreću svaku okusio nisam?

Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?