Job 17

Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig.

Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.

Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag?

Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.

Den som forråder venner, så de blir til bytte, hans barns øine skal tæres bort.

Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.

Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.

Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;

men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!

Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.

Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,

roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?

Til dødsrikets bommer farer de ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet.